Russland har ikke hastverk
De kan teste, utfordre, angripe, sabotere og påvirke år etter år for å se hvordan vi reagerer og svarer. Så venter de til neste anledning byr seg. De trenger ikke å lykkes hver gang, og de trenger heller ikke å oppnå store resultater raskt eller i hver operasjon.
Tid er en del av den russiske strategien.
Samtidig vokser nye generasjoner russere opp med en stadig tydeligere fortelling om Vesten som fienden, Russland som en truet nasjon og krigen som nødvendig for nasjonens eksistens.
Derfor kan vi om en generasjon eller to stå overfor et Russland der store deler av befolkningen aldri har kjent noen annen virkelighet.
Dette langsiktige perspektivet tror jeg vi må forstå bedre.
NATO beskriver i dag russiske handlinger mot allierte som en kampanje som blant annet omfatter sabotasje mot kritisk infrastruktur, cyberaktivitet, provokasjoner ved allierte grenser, desinformasjon og politisk påvirkning. EU bruker tilsvarende sterke formuleringer om det de mener er vedvarende og koordinerte russiske hybride operasjoner.
Dette betyr ikke at alt som skjer i Europa skyldes Russland, eller at enhver uavklart hendelse kan forklares med Kreml. Men det betyr at vi må klare å se mer enn den enkelte hendelsen hver for seg.
For Russland har god tid, og de trenger ikke lykkes hver gang
Jeg tror vi er for opptatt av å lete etter det store russiske trekket. Det tydelige angrepet, provokasjonen eller beslutningen som endelig forteller oss hvor Putin vil og hvor langt Russland er villig til å gå.
Jeg er ikke sikker på at det er slik vi bør forstå det.
Russland trenger ikke å lykkes hver gang. En påvirkningsoperasjon kan mislykkes, en sabotasje kan bli avslørt, et cyberangrep kan bli stanset og en militær provokasjon kan bli møtt med en rask reaksjon fra NATO.
Likevel kan Russland ha lært noe.
Hvordan reagerte vi? Hvor raskt reagerte vi? Begynte vi å diskutere med hverandre om hendelsen egentlig var alvorlig? Oppstod det uenighet mellom NATO-landene? Ble oppmerksomheten rettet mot Russland, eller begynte vi først og fremst å krangle innad?
Så kan de vente.
Og prøve igjen et annet sted, på en annen måte og på et annet tidspunkt.
Det er denne tålmodigheten jeg mener vi må forstå bedre og vurdere alvorlig. Små handlinger som hver for seg ikke endrer Europa, kan over lang tid være med på å flytte grensene for hva vi aksepterer at skaper usikkerhet og svekker tilliten mellom mennesker, myndigheter og land.
Det trenger ikke skje i løpet av ett eller to år, det kan pågå over flere tiår.
Putin bygger fortellingen hjemme
Det er en annen side ved dette som kanskje bekymrer meg enda mer.
Mens Russland utfordrer og påvirker verden utenfor sine egne grenser, skjer det også en omfattende mobilisering og endring internt. Historien om Russland, krigen i Ukraina og forholdet til Vesten blir fortalt og formidlet stadig tydeligere gjennom den russiske statens egen oppdiktede og fordreide perspektiv.
Amnesty International dokumenterte i juni hvordan russiske myndigheter bruker skolesystemet til politisk indoktrinering, blant annet gjennom lærebøker og undervisning som støtter myndighetenes versjon av krigen og Russlands forhold til omverdenen. Organisasjonen beskriver dette som en systematisk utvikling der også selvstendig tenkning og tilgang til alternative informasjonskilder begrenses.
Dette mener jeg vi skal ta på stort alvor.
Barn som begynner på skolen i Russland i dag, har ingen egne minner om et Russland som samarbeidet tettere med Vesten. De vokser opp med krigen i Ukraina, med et stadig sterkere fiendebilde og med en statlig fortelling om at Russland er truet utenfra og må forsvare seg.
Dette blir deres virkelighet, basert på regimets egen propaganda.
Om en generasjon eller to kan vi stå overfor et Russland der store deler av befolkningen har vokst opp med det vi kanskje kan kalle «den russiske sannheten». En historie om Russland som offer, Vesten som fiende, krigen som nødvendig og konfrontasjonen som noe landet ikke selv valgte.
Da snakker vi ikke lenger bare om Putin. En dag vil han være borte, men den fordreide fortellingen som er bygget opp gjennom mange år, vil leve videre og være en del av det nasjonen bygger på.
Tid er en svært viktig del av den russiske strategien
Vi kan ikke vite hvilke planer Putin eller Kreml har for Russland om 20 eller 30 år. Men vi kan se hva som skjer nå, og vi kan spørre oss hva konsekvensene blir dersom denne utviklingen får fortsette.
Utenfor Russland ser vi en langvarig konfrontasjon der militær makt, cyberangrep, sabotasje, påvirkning og desinformasjon brukes side om side. NATO sier selv at Russland gjennom slike koordinerte aktiviteter forsøker å svekke alliansen, skape frykt, destabilisere samfunn og redusere støtten til Ukraina.
Innenfor Russland formes samtidig nye generasjoners forståelse av hvorfor denne konfrontasjonen finnes.
De to utviklingene bør ikke ses helt uavhengig av hverandre.
Et Russland som har tid til å teste Vesten år etter år, har også tid til å gjøre motsetningen til Vesten til en stadig mer selvfølgelig del av sin egen nasjonale fortelling.
Det er kanskje dette som gjør situasjonen mer alvorlig enn spørsmålet om hva Putin gjør neste måned.
Vi må forberede oss på å holde ut lenge
Vårt svar kan derfor ikke bare være å reagere når den store krisen oppstår.
Vi må klare å holde oppmerksomheten oppe når provokasjonene er små. Vi må ta hybride angrep på alvor uten å gjøre enhver hendelse større enn den er. Skal vi holde ut må vi beskytte kritisk infrastruktur, stå imot påvirkning, fortsette og øke støtten til Ukraina og kanskje viktigst av alt, unngå at Russland lykkes med å gjøre uenigheten mellom oss større enn uenigheten med dem.
For dette kommer til å vare lenge.
Ingenting tyder på at Russland har tenkt å gi seg nå.
Selv om det kan komme perioder hvor Russland virker svakere, andre konflikter overtar oppmerksomheten eller krigen i Ukraina på et tidspunkt går inn i en annen fase så vil Russland fortsatt være der.
Og dersom den politiske retningen og historiefortellingen vi ser i dag fortsetter, kan også neste generasjon russere møte Vesten med et verdensbilde formet av dagens konflikt.
I juni stilte jeg spørsmålet «Tester Putin oss?» i en kronikk på Liberta.
Utviklingen siden har ikke gjort dette spørsmålet mindre aktuelt. Kanskje bør jeg legge til et spørsmål om vi er forberedt på at testingen vil fortsette lenge?
For Russland har god tid, og da må vi også ha tålmodighet til å stå imot.
Kommentarer