Hvor amerikansk er Europas sikkerhet?

Om to uker går amerikanerne til mellomvalg. Utfallet kan få stor betydning for den politiske utviklingen i USA. Også for Europas sikkerhet kan resultatet bli viktig. Det sier ganske mye om hvor avhengige vi fortsatt er av beslutninger som tas på den andre siden av Atlanterhavet.

Gjennom flere generasjoner har Europa bygget sin sikkerhet på et nært samarbeid med USA. Den amerikanske sikkerhetsgarantien har vært en bærebjelke i den internasjonale ordenen som vokste frem etter andre verdenskrig. Sammen med NATO, FN og et omfattende politisk og økonomisk samarbeid har den bidratt til stabilitet gjennom en periode som også har vært preget av store konflikter og motsetninger.

Det har vært et klokt valg. Amerikansk militær styrke og politisk vilje har hatt avgjørende betydning for Europas frihet og sikkerhet.

Men hvor lenge kan vi basere oss på at amerikanske presidenter og velgere deler våre sikkerhetspolitiske prioriteringer?

Sikkerhetsgarantien blir mindre forutsigbar

Donald Trumps politikk har gjort dette spørsmålet mer påtrengende. Hans uttalelser om NATO, håndteringen av Ukraina og forholdet til europeiske allierte har skapt usikkerhet om hvor forutsigbar den amerikanske sikkerhetsgarantien er.

USA har ikke forlatt NATO. Alliansen har også bekreftet forpliktelsen til kollektivt forsvar. Likevel er det blitt vanskeligere å ta den politiske viljen bak garantien for gitt.

Den amerikanske sikkerhetsgarantien er ingen naturkraft. Den er politikk. Den er avhengig av amerikanske interesser, politiske prioriteringer og beslutninger som tas av presidenten og Kongressen.

Mellomvalget 3. november kan endre maktforholdene i Kongressen og dermed også presidentens politiske handlingsrom. Men uansett hvem som får flertall, vil Europa fortsatt være avhengig av beslutninger som tas i et politisk system der vi selv ikke har noen stemme.

Det er ingen grunn til å kritisere amerikanerne for å velge sine ledere ut fra egne interesser. Det er slik demokratiet fungerer. Spørsmålet er hva denne avhengigheten betyr for vår egen sikkerhet når amerikanske interesser og prioriteringer endrer seg.

Hva skjer med strukturene som har skapt stabilitet?

Det som bekymrer meg mest ved utviklingen vi nå ser, er at flere av de stabiliserende strukturene som er bygget opp etter 1945, utfordres samtidig.

Disse strukturene oppstod som et resultat av politiske beslutninger. Etter erfaringene fra to verdenskriger valgte ledere å etablere institusjoner, avtaler og allianser som skulle bidra til å begrense konflikter og skape mer forutsigbare forhold mellom stater.

Systemet har aldri vært feilfritt. Kriger, overgrep og stormaktskonflikter har fortsatt også etter 1945. Men det har eksistert noen felles rammer og en politisk vilje til å opprettholde dem.

Flere av disse rammene utfordres i dag. Russlands angrepskrig mot Ukraina er et alvorlig brudd med grunnleggende prinsipper om staters suverenitet og territorielle integritet. Det er en bevisst militær aggresjon som direkte utfordrer den europeiske sikkerhetsordenen.

Samtidig skaper amerikanske politiske beslutninger usikkerhet om hvor sterkt USA fortsatt vil forplikte seg til de internasjonale strukturene landet selv har vært med på å bygge. Dette er handlinger av en helt annen karakter enn Russlands krigføring, men også endringer i amerikanske prioriteringer kan få store konsekvenser for stabiliteten.

Vi sier gjerne at verden har endret seg. Det er riktig, men formuleringen kan også gi inntrykk av at utviklingen er uunngåelig.

Verdensordenen formes av politiske beslutninger. Noen tas av demokratisk valgte ledere, andre av autoritære makthavere. Forskjellene mellom styreformene er vesentlige, men beslutningene kan uansett få konsekvenser langt utover egne landegrenser.

Noen svært få innflytelsesrike ledere kan gjennom sine valg påvirke strukturer som generasjoner før dem har bygget opp.

Og dersom disse strukturene svekkes, hvem vil da fylle tomrommet? Hvilke interesser og verdier vil prege det som kommer etterpå?

Historien gir oss ingen garanti for at det som går tapt, lar seg gjenopprette.

Europa må ta større ansvar

Krigen i Ukraina har vist hvor avhengig europeisk sikkerhet fortsatt er av amerikansk militær kapasitet, teknologi og etterretning. Europeiske land har økt sin støtte og sine forsvarsbudsjetter, men viktige kapasiteter kan vanskelig erstattes på kort tid.

Det er derfor gode grunner til at Europa nå styrker sin egen forsvarsevne og tar større ansvar innenfor NATO.

I ettertid kan vi nok spørre om vi har vært for naive i vår avhengighet av USA. Jeg mener først og fremst at det har vært et klokt sikkerhetspolitisk valg. Det som nå ville være naivt, er å tro at forutsetningene for dette valget fortsatt er uforandret.

Europa trenger fortsatt USA. Og USA har også betydelige interesser i et stabilt og sikkert Europa. Et sterkere europeisk forsvar vil kunne gjøre det transatlantiske samarbeidet mer robust.

Men større militær styrke er bare en del av svaret. Det må også finnes politisk vilje til å bevare de internasjonale spillereglene, institusjonene og samarbeidet som har bidratt til stabilitet.

Hvilken verdensorden ønsker vi?

Jeg tror ikke vi står foran et sammenbrudd i den internasjonale ordenen. Mange av institusjonene og alliansene fungerer fortsatt. Det finnes også betydelige politiske krefter som ønsker å bevare og styrke dem.

Likevel bør vi ta alvoret i utviklingen inn over oss.

Hva skjer dersom strukturene som har bidratt til stabilitet gjennom generasjoner, svekkes raskere enn vi klarer å utvikle nye? Hvilke makter vil få større innflytelse, og hvor mange nye konflikter og utfordringer vil gjøre det vanskeligere å finne tilbake til en mer stabil orden?

Det finnes ingen historisk lovmessighet som sørger for at vi kommer tilbake dit vi var.

Derfor må vi fortsette å forsøke å forstå den verden som nå utvikler seg. Og vi bør bruke langt mer politisk kraft på å påvirke hvilken verdensorden vi ønsker oss, mens vi fortsatt har muligheten til å bevare og videreutvikle det som har gitt oss stabilitet gjennom generasjoner.