Nå forteller Washington Kremls historie om Europa
Russland har lenge forsøkt å fremstille Europa som en verdensdel i forfall. Nå kommer en påfallende lik fortelling fra USAs øverste ledelse. Det bør bekymre oss.
De siste dagenes uroligheter i Frankrike har utløst reaksjoner langt utenfor landets grenser. Demonstrasjoner som startet med misnøye over utdanning og levekostnader, har også vært preget av voldelige opptøyer og ødeleggelser.
Donald Trump og visepresident JD Vance har knyttet urolighetene til innvandring og et Europa som er i ferd med å miste kontrollen. Fra Moskva kommer en nesten identisk fortelling. Putins utsending Kirill Dmitrijev beskriver hendelsene som et uttrykk for den vestlige sivilisasjonens sammenbrudd gjennom innvandringskaos.
Den franske avisen Le Monde peker på hvor påfallende sammenfallet mellom reaksjonene fra Washington og Moskva er.
Jeg synes dette er urovekkende, og det er grunn til å spørre hva det kan bety for Europa.
Splittelsen er verdifull for Russland
Russland har lenge forsøkt å svekke europeisk samhold og tilliten til demokratiske institusjoner. Eksisterende konflikter og motsetninger gir gode muligheter for politisk påvirkning.
Russland behøver ikke skape frustrasjonen i Frankrike. Den finnes allerede. Kreml behøver heller ikke å få europeerne til å bli prorussiske. Det kan være strategisk verdifullt nok dersom europeerne mister tilliten til egne institusjoner, ser hverandre som motstandere og begynner å tro at det demokratiske Europa er i ferd med å bryte sammen.
Russlands kanskje største mulighet i Europa oppstår når Kreml ikke lenger trenger å overbevise oss alene.
Når den samme fortellingen om et dekadent, kaotisk og mislykket Europa kommer fra Washington, kan russiske forestillinger få et gjennomslag de aldri kunne fått med Moskva som eneste avsender.
Dette betyr ikke at Trump og Putin ønsker det samme utfallet. Trump kan ønske et Europa som beveger seg i en annen politisk retning, mer i tråd med hans egen. Putin har en strategisk interesse av et svekket og splittet Europa, med redusert evne til å stå samlet mot Russland.
De kan dermed bidra til den samme utviklingen uten å ha de samme målene.
Det er selvsagt legitimt å kritisere europeiske samfunn og politiske beslutninger. Det interessante her er hvordan den samme fortellingen om Europas forfall kan tjene helt forskjellige politiske interesser.
Når fortellingen får en ny avsender
Vi har gjennom mange år lært oss å gjenkjenne russisk desinformasjon og politiske påvirkningsforsøk. Men hva skjer når den samme fortellingen om Europas forfall kommer fra en alliert vi tradisjonelt har hatt grunn til å stole på?
Jeg har lenge ment at en av Russlands viktigste strategiske muligheter ligger i å svekke europeernes tillit til hverandre og til de institusjonene som holder demokratiene våre sammen.
Urolighetene i Frankrike viser hvor raskt en innenrikspolitisk konflikt kan bli en del av en større internasjonal fortelling om Europas fremtid.
Det mest bekymringsfulle er at denne fortellingen nå kommer fra både en motstander og vår viktigste allierte.
Vi kjenner etter hvert metodene Russland bruker for å så tvil om europeiske demokratier. Er vi like godt forberedt når den samme tvilen kommer fra Washington?
