Realiteter vi ikke kan tenke oss bort fra

Det hender at landets trygghetsetater forsøker å rope oss våkne uten å heve stemmen. Årets åpne vurderinger fra PST, NSM og Etterretningstjenesten gjør nettopp det.

De tre beskriver et Norge som ikke lenger lever i en tid der trusler er noe som ligger utenfor synsfeltet vårt. Truslene ligger snarere midt i nervebanene til et digitalt, åpent og teknologisk samfunn.

Det er ikke en dommedagsfortelling de kommer med, men en påminnelse om at vi nå opererer i en virkelighet der usikkerhet er blitt en konstant.

En ny type press, og en ny type metodebruk

Ifølge PST har fremmede staters evne og vilje til å påvirke Norge vokst betydelig, og det skjer på flere plan samtidig.

Det skjer i politikk, i teknologi, i energisektoren, i forskningsmiljøer og i samfunnets åpne kunnskapsstrømmer.

Dette handler ikke om klassisk spionasje som vi kjenner fra spenningsfilmer. Det handler om en langsom, metodisk påvirkning som glir inn og ut av hverdagen uten å lage bølger eller støy før det er for sent.

Det er nettopp denne glidende overgangen mellom det åpne og det skjulte som gjør trusselbildet mer krevende å identifisere. Når angrep skjer under terskelen for konflikt, blir faren sjelden oppdaget i sanntid. Det er summen som til slutt lammer og merkes, ikke den enkelte hendelsen.

Sårbart, med åpne øyne

NSM peker på et annet aspekt med dette. Truslene virker først når de møter noe som er sårbart. Og på det området har vi skapt våre  problemer selv, med relativt åpne øyne.

Et samfunn bygget på digital sammenkobling, sårbare leverandørkjeder og uklare ansvarsforhold står mer åpent for påvirkning enn vi skulle ønske. NSM minner om at grunnleggende sikkerhetsarbeid fortsatt er et undervurdert virkemiddel, og at mangelen på nettopp dette gjør oss mer utsatt enn nødvendig.

Den ubehagelige erkjennelsen er at vi ofte vet hva som burde vært gjort, men lar det være. En utydelig organisering, en manglende beredskapsøvelse eller en undervurdert risiko. Det er akkurat slike ting som gjør at trusler får feste.

En mer krevende verden

Samtidig setter Etterretningstjenesten situasjonen inn i en større ramme. Det handler ikke bare om Norge, men om en global utvikling preget av rivalisering mellom stormakter, svakere internasjonale normer og et sikkerhetspolitisk klima som minner mer om en brytningstid enn om stabilitet.

Russland trekkes, ikke uventet frem som en direkte utfordring for norsk og alliert sikkerhet, og Kina fremstår som en aktør med langsiktig påvirkningsevne, også i våre områder her i nord.

Denne kombinasjonen gjør at Norge ikke lenger kan gjemme seg bak geografi eller historisk fredstid. Verdens uro er ikke en fjern støy, den er blitt en del av norsk sikkerhetspolitikk.

Et bakteppe med krig og politisk uro

Vår Forsvarsminister har pekt på at Norge nå står i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig, og at krigen i Ukraina ikke bare er en geografisk konflikt, men et brudd med hele den europeiske fredsorden.

I en slik situasjon blir kunnskap om trusler svært viktig som et politisk kompass.

Samtidig viser dagens uforutsigbare forhold mellom stormakter at vi må forholde oss til et langt mer komplekst sett av strategiske realiteter enn tidligere.

Jeg beklager å måtte si det, men det vil kreve mye mer av oss. Mer av staten, av totalforsvaret og mer av hvert enkelt ledd i samfunnsberedskapen. Og i den kjeden er du og jeg som innbyggere og deltagere.

Totalforsvarets egentlige sannhet

Totalforsvaret er nemlig ikke først og fremst en militær struktur, det er summen av samfunnets motstandskraft.

I klar tekst betyr det at kommuner, bedrifter, frivillighet, sykehus, transport, digitale systemer og innbyggere er en del av denne sikkerhetsarkitekturen. Det er ingen som kan melde seg ut av dette, uten samtidig å melde seg ut av samfunnet vi alle er en del av.

Jeg har tidligere skrevet at det er avgjørende viktig å bygge fellesskapet vårt enda sterkere, og samtidig inkludere alle de som har falt og faller utenfor.

Jeg innser at jeg muligens slår inn åpne dører, men jeg mener vi må minne hverandre på dette ofte. Trygghet kommer ikke av seg selv, og robusthet må bygges før det blir nødvendig å bruke den.

Mer bevissthet, ikke mer dramatikk

Når tre etater peker i samme retning, er det et signal om modenhet.

Vi trenger ikke mer dramatikk. Vi trenger mer bevissthet. Mer ansvar. Mer vilje til å ta de kjedelige, men avgjørende grepene som gjør Norge i stand til å møte en tid der trygghet ikke lenger er en selvfølge, men noe vi må jobbe for sammen. Hver dag.