Europa må ta ansvar for egen sikkerhet

Det er noe ubehagelig ved å diskutere atomvåpen. Det bør det også være.

Atomvåpen representerer en ødeleggelseskraft som gjør at enhver ansvarlig politisk diskusjon om dem må begynne med alvor, nøkternhet og respekt for risikoen. Derfor er det forståelig at mange reagerer når Norge nå går inn i et tettere forsvarssamarbeid med Frankrike, også om kjernevåpen og avskrekking.

Men ubehaget kan ikke alene handle om vi liker atomvåpen eller ikke. Det riktige spørsmålet handler om Norge og Europa kan late som om de ikke finnes. Og det kan vi ikke.

Ikke et brudd med NATO

Norge har siden 1949 vært en del av NATO. Vår sikkerhet har hele veien hvilt på en allianse hvor kjernevåpen inngår som del av den ytterste avskrekkingen. Det nye er derfor ikke at Norge plutselig erkjenner atomvåpnenes rolle. Det nye er at Europa i større grad begynner å diskutere hvordan vi selv skal bære mer av ansvaret for vår egen sikkerhet.

Det er en helt nødvendig endring.

USA har vært, og er fortsatt, Norges viktigste allierte. NATO er fortsatt bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Det må ikke rokkes ved. Men det er forskjell på å være en lojal alliert og å være strategisk avhengig på en måte som gjør oss sårbare.

Når amerikansk politikk blir mer uforutsigbar, når USAs blikk i økende grad trekkes mot Asia og Kina, og når deler av amerikansk politikk behandler allianser mer som transaksjoner enn som langsiktige verdifellesskap, må Europa våkne. Ikke i panikk. Ikke i anti-amerikansk affekt. Men i ansvar.

Europa må bli en sterkere alliert for USA, og ikke en svakere klient.

Norge må sitte ved bordet

Det er her den franske dimensjonen kommer inn.

Frankrike er en sentral europeisk militærmakt, en atomvåpenstat og en viktig NATO-alliert. Når Frankrike åpner for en bredere samtale med europeiske partnere om avskrekking og strategisk sikkerhet, bør ikke Norge stille seg på utsiden.

Det betyr ikke at vi skal ha atomvåpen på norsk jord i fredstid. Det betyr ikke at vi skal løsrive oss fra USA. Og det betyr ikke at Frankrike alene kan gi Norge den samme garantien som USA har gitt gjennom NATO.

Men det betyr at Norge må være med der europeisk sikkerhet nå formes.

Vi er ikke et land i utkanten av dette bildet. Vi er en frontstat i nord. Vi deler grense med Russland. Vi ligger tett på Arktis, Nord-Atlanteren, Barentshavet, Svalbard, undersjøisk infrastruktur, energi, kabler, satellitter og seilingsleder som blir stadig viktigere.

Geografi er sikkerhetspolitikk.

Avskrekking er ikke krigshissing

Derfor må Norge tenke bredere enn før. Vi må styrke vårt eget forsvar. Vi må bygge nordisk sikkerhet videre etter at Finland og Sverige kom inn i NATO. Vi må knytte oss tettere til Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Nederland, Polen, Danmark og Sverige. Vi må bidra til europeisk forsvarsindustri, beredskap, luftvern, missilforsvar, etterretning, cyber, romkapasiteter og maritim kontroll.

Og vi må tørre å diskutere avskrekking.

For avskrekking er ikke krigshissing, det er det motsatte. Det handler om å gjøre prisen for aggresjon mot oss så høy og usikker at angrepet aldri kommer. Det handler om å forhindre krig, ikke ønske den velkommen.

Ubehag er ikke en strategi

Det betyr ikke at vi skal være naive, for atomvåpen er noe av det farligste menneskene har skapt. Avskrekking kan også misforstås, og retorikk kan eskalere. Derfor må Norge samtidig holde fast ved rustningskontroll og ikke-spredning, sammen med åpenhet og lavspenning i nord.

Vi må ikke forveksle ubehag med strategi.

For dersom Europa ikke bygger troverdige konvensjonelle styrker, blir atomdimensjonen farligere. Og desto mer fristende kan det bli for Russland å teste oss under terskelen for full krig.

Derfor er helheten så viktig i dette.

Vi trenger ikke en fransk atomparaply som erstatning for NATO, men vi trenger et Europa som tar sin egen sikkerhet på større alvor og Norge bør være med på å sørge for at det skjer.