Har Putin fått Europa akkurat der han vil ha oss?

Ukraina er frontlinjen

Jeg har skrevet om det tidligere, og nå vil jeg advare mot det samme igjen. Utgangspunktet mitt er et Ukraina ikke nødvendigvis er endestasjonen for Putins Russland. Ukraina er frontlinjen.

Det som skjer i Ukraina, handler nemlig ikke bare om Ukraina. Det handler om Europa, om NATOs troverdighet og Vestens evne til å stå samlet når autoritære regimer tester grensene våre. Putins prosjekt har hele tiden vært større enn en krig. For Putin handler det om å gjenreise russisk makt, svekke Vesten og tvinge Europa inn i en ny virkelighet der Moskva igjen inntar posisjonen og kan diktere vilkårene for sine naboland.

Testen av NATO trenger ikke se ut som krig

Derfor er det alvorlig når det nå kommer stadig tydeligere advarsler om at Russland kan være i ferd med å forberede en ny test av NATO. Ikke nødvendigvis som en fullskala invasjon eller et angrep som ser ut slik vi forventer. Men som en handling stor nok til å skape frykt, uklarhet og splittelse, og liten nok til at noen i Vesten vil nøle med å svare.

Det er i dette rommet Putin opererer best.

Han trenger ikke å teste eller slå NATO militært, det han trenger å gjøre er å teste om NATO virker politisk. Slik kan han finne ut om NATOs artikkel 5 fortsatt er en reell alliansegaranti, eller om den i praksis er avhengig av dagsform, valgresultater og indre splittelse i Vesten.

Det er her faren ligger.

Nøling er en mulighet Putin kan bruke

NATO er fortsatt sterkt på papiret. Men for Putin handler det ikke bare på antall soldater, fly og missiler. For Putin handler det om politisk vilje, om USA, Europa og om alliansen reagerer raskt og samlet, eller om vi begynner å diskutere definisjoner mens Russland allerede har endret situasjonen.

For Putin er nøling og svakhet en mulighet han kan bruke.

Vi har sett denne metoden før. Russland skaper uklarhet. De bruker provokasjoner, cyberangrep, sabotasje, desinformasjon, falske narrativer og såkalte «lokale» konflikter. Deretter venter de på Vestens reaksjon. Hvis reaksjonen er svak, går de videre. Hvis den er splittet, har de allerede vunnet noe viktig.

Det er derfor vi ikke må avfeie advarslene som overdreven frykt. Før fullskalainvasjonen av Ukraina var det mange som mente at det ikke ville være rasjonelt av Putin å angripe. Likevel gjorde han det. Historien har vist oss at vi må være svært forsiktige med å bruke vår egen logikk på Russland. Vesten har feilet med før.

Er brikkene i ferd med å falle på plass?

Spørsmålet nå er om Putin opplever at brikkene faller på plass.

Et USA som fremstår mindre forutsigbart. Et Europa som virker splittet. Et NATO som er sterkt militært, men politisk usikkert. En vestlig opinion som er krigstrette. Europeiske land som fortsatt ikke har tatt inn over seg hvor raskt trusselbildet har endret seg.

Dersom dette er bildet Kreml ser, er jeg redd for at det akkurat er det Putin har ønsket seg.

Ja jeg må innrømme at jeg har lest mye om disse tingene de siste årene. Jeg finner det interessant, og jeg finner det samtidig bekymringsfullt. Det mest interessante er at Russlands strategi ikke har endret seg mye, og at en ting særlig ligger fast.

Tålmodigheten i det svært langsiktige perspektivet for å nå sine kostbare mål.

Hvor kan testen komme?

Det neste naturlige spørsmålet blir hvor og når Putin sin test kan komme.

Mange seriøse kilder peker på Baltikum som et naturlig område. Det er forståelig, da det der finnes russisktalende minoriteter, historiske sårbarheter og en geografi som gjør regionen utsatt. En falskt flagg-aksjon, sabotasje eller en «spontan» krise kan brukes som påskudd for russisk innblanding. Deretter kan Kreml hevde at de bare beskytter egne interesser eller russisktalende grupper.

Men vi bør ikke låse blikket bare til Baltikum.

Balkan er også en åpenbar sårbarhet. Regionen er fortsatt preget av uløste konflikter, etniske spenninger, svake institusjoner og historiske fortellinger som lett kan utnyttes. Russland trenger ikke nødvendigvis tanks for å skape strategisk effekt der. Det kan holde med uro, destabilisering, desinformasjon, cyberangrep eller en lokal konflikt som plutselig får europeisk betydning.

Uklarheten er en del av metoden

Et strategisk angrep trenger ikke se ut som et angrep fra første dag. Det kan begynne som en krise, en provokasjon, en sabotasjeaksjon, et informasjonsangrep, en hendelse som skaper usikkerhet om hvem som står bak, hva som egentlig har skjedd og hvordan NATO bør reagere.

Det er i denne uklarheten Russland kan forsøke å presse frem en sprekk.

Også internettstengningen i Moskva bør ses i dette bildet. Vi vet ikke om den er et tegn på konkrete militære forberedelser. Men vi vet at autoritære regimer ikke strammer grepet om informasjonsrommet uten grunn. Kontroll over informasjon handler ikke bare om innenrikspolitikk, det handler også om å kunne styre narrativet når noe skjer.

Er vi klare?

Derfor bør vi faktisk stille spørsmålet nå. Forbereder Putin seg på å teste Vesten og NATO?

Hvis svaret er ja, og han gjør det, er vi klare?

Hvis han nå opplever at Europa er usikkert, NATO er splittet og USA er mindre forutsigbart, kan han ha fått det strategiske landskapet akkurat dit han ønsker.

Da er det en reell fare for at han ikke lar muligheten gå fra seg.

Faren er at han tester den muligheten, og da må svaret vårt være klart før testen kommer, ikke etterpå.

Dette handler også om Norge

For dette handler også om Norge.

Vi befinner oss ikke utenfor denne historien. Vi ligger på NATOs nordflanke, tett på russiske strategiske interesser. Vi har energi, havområder, kabler, forsyningslinjer, militær infrastruktur og Svalbard. Vi har et åpent demokrati og høy digital avhengighet. Alt dette gjør oss sterke, men i det ligger også sårbarhetene våre.

Norge liker å se seg selv som en ansvarlig, solidarisk og prinsippfast nasjon. Og på mange måter er vi det. Vi har stilt opp for Ukraina med store beløp, militær støtte og tydelige politiske markeringer. Vi har med rette vært stolte av å bidra.

Men vi må også våge å stille det ubehagelige spørsmålet. Er vi seriøst våkne?

Når idealisme må bli operativ evne

For det er en forskjell på å ville godt og å være tilstrekkelig forberedt. Det er en forskjell på å bevilge penger og å levere operativ effekt. Det er en forskjell på å si at Ukraina er Europas frontlinje, og faktisk handle som om vi forstår hva det betyr.

Da Norge donerte F-16-fly til Ukraina, var det et viktig og riktig signal. Mange var stolte. Men når flyene etter lang tid fortsatt ikke er der de skal virke, og fremdeles står til klargjøring i Belgia, bør det tvinge frem mer enn forklaringer. Det bør tvinge frem selvransakelse.

For hvis Ukraina er frontlinjen, kan vi ikke behandle støtten som symbolpolitikk. Da må det vi lover, faktisk komme raskt frem. Da må det virke. Da må systemene våre være bygget for en tid der krig, beredskap og sikkerhet ikke lenger er teoretiske øvelser, men Europas virkelighet.

Det samme gjelder vårt eget forsvar. Norge kan ikke bare håpe at NATO holder. Vi må bidra til at NATO holder. Ikke bare gjennom gode intensjoner, men gjennom reell kapasitet, raskere beslutninger og større vilje til å ta ansvar for egen sikkerhet.

Det betyr raskere styrking av Forsvaret. Det betyr et totalforsvar som faktisk tåler hybride angrep. Det betyr bedre sikring av kritisk infrastruktur og økt beredskap i nordområdene. Det betyr fortsatt støtte til Ukraina, men også en langt mer alvorlig erkjennelse av at Ukrainas kamp også er vår sikkerhet.

Og det betyr at Europa må forstå at den amerikanske sikkerhetsgarantien ikke er en naturkraft. Den er politikk. Og vi vet at politikk kan endre seg.

Det er her vår idealisme må møte virkeligheten. Vi kan ikke bare være gode, rause og tydelige i ord. Vi må også være raske, handlekraftige og forberedt i praksis. Hvis vi mener at frihet, demokrati og nasjonal suverenitet er verdt å forsvare, må vi også bygge evnen til å forsvare dem.

Svaret må være klart før testen kommer

Min analyse, basert på det svært mange innsiktsfulle fagfolk nå advarer mot, er at Putin følger med. Han ser etter sprekker. Han ser etter nøling. Han ser etter forskjellen mellom det vi sier, og det vi faktisk gjør.

Han ser etter øyeblikket der prisen for å teste oss virker lavere enn gevinsten.

Hvis han nå opplever at Europa er usikkert, NATO er splittet og USA er mindre forutsigbart, kan han ha fått det strategiske landskapet akkurat dit han ønsker.

Da er det en reell fare for at han ikke lar muligheten gå fra seg.

Faren er at han tester den.

Og da må svaret vårt være klart før testen kommer.

Ikke etterpå.