Når nettet bare virker litt

I dag fikk vi et svært konkret eksempel. Problemer i Telenors mobilnett gjorde at enkelte anrop ikke kom frem, også til nødnumrene. Bane Nor stanset all togtrafikk fordi de ikke kunne være sikre på kontakten med nødetatene dersom noe skulle skje.

Kommunikasjonen var ikke helt borte, men den var usikker. Og usikker nok til at det måtte tas store beslutninger.

Når alt blir borte, er problemet i det minste tydelig. Telefonen virker ikke og nettet er borte. Vanlige kommunikasjonskanaler kan ikke brukes, og andre løsninger må tas i bruk.

Jeg tror vi bør tenke mer på slike situasjoner som den vi opplevde i dag. De kan være vanskeligere nettopp fordi de ikke er like tydelige.

Hva skjer, og hva gjør vi, når nettet bare virker litt?

Når noen tjenester fungerer, mens andre ikke gjør det. Når meldingen kommer frem til noen, men ikke til alle. Når informasjonen dukker opp stykkevis, er forsinket eller motsier noe du allerede har fått høre.

Da oppstår et annet problem.

Hva velger vi å stole på?

Når vi må velge uten å vite sikkert

Årets Egenberedskapsuke har kommunikasjon som tema. DSB vil gjøre samfunnet bedre forberedt på situasjoner der mobilnett og internett ikke fungerer som normalt. Målet er blant annet at befolkningen skal vite hvor den kan få kvalitetssikret informasjon når den elektroniske kommunikasjonen svikter.

Det er fornuftig, og det er lett å forstå hvorfor.

Vi har gjort oss sterkt avhengige av kontinuerlig tilgang til informasjon. Når noe skjer, tar mange av oss opp telefonen. Vi sjekker nettaviser, nettsider, sosiale medier, meldinger fra venner eller søker etter svar.

Så lenge systemene virker, får vi raskt tilgang til enorme mengder informasjon.

Når systemene bare virker delvis, kan situasjonen bli mer krevende.

Noen har lest en melding andre ikke har sett. Et skjermbilde blir sendt videre. En gammel beskjed kan plutselig begynne å sirkulere på nytt. En offentlig nettside er kanskje utilgjengelig akkurat når noen forsøker å kontrollere om informasjonen stemmer.

Samtidig må mennesker gjøre viktige valg.

Skal jeg hente barna? Skal jeg kjøre hjem? Skal jeg fylle drivstoff? Er det trygt å reise? Skal jeg dele meldingen jeg akkurat fikk, eller vente?

Slike valg kan være vanskelige. Beredskap handler også om å kunne treffe gode beslutninger når informasjonen er mangelfull, motstridende eller vanskelig å kontrollere.

Er beredskapsfokuset blitt litt for snevert?

Jeg tror vi noen ganger behandler egenberedskap litt for enkelt.

Oppmerksomheten samler seg naturlig om det konkrete. Hvor mye vann bør vi ha? Har vi mat, varme, medisiner, batterier og radio? Det er gode og helt nødvendige råd. De gjør det mulig å forberede seg og bidrar til robusthet.

Men de kan også gjøre diskusjonen om egenberedskap smalere enn den virkeligheten vi skal forberede oss på.

De virkelig krevende situasjonene oppstår når vi må bruke det vi har forberedt, samtidig som situasjonen er uklar.

Da trenger vi mer enn utstyr.

Vi trenger god vurderingsevne.

Usikkerheten kan utnyttes

Vi nærmer oss slutten av Totalforsvarsåret 2026. Et av målene for året er å styrke motstandsdyktigheten i befolkningen.

Det begrepet fortjener litt oppmerksomhet.

PST beskriver et alvorlig og komplekst trusselbilde og vurderer trusselen fra statlige aktører som betydelig. Påvirkning er blant virkemidlene slike aktører bruker.

NSM har over tid pekt på hvordan påvirkningsoperasjoner kan brukes til å skape forvirring, spre usikkerhet og svekke tillit.

Det betyr ikke at vi skal lete etter en fremmed stat hver gang mobilnettet svikter.

Årsaken til en konkret svikt kan være helt banal. Teknisk feil, strømbrudd, ekstremvær eller andre hendelser kan ramme kommunikasjonen.

Usikkerheten rundt en hendelse kan likevel utnyttes, uavhengig av hvem eller hva som forårsaket den.

Dermed blir også informasjonsrommet rundt en krise en del av beredskapen.

Den egenberedskapen vi ikke kan lagre i boden

Vi får stadig tydeligere råd om egenberedskap. Vann, mat, varme, medisiner og muligheten til å motta informasjon dersom de vanlige kanalene faller bort.

Alt dette er nødvendig.

Men vi bør også snakke mer om den delen av egenberedskapen som ikke kan kjøpes inn og settes på en hylle.

Hvordan reagerer vi når vi ikke vet sikkert?

Hvor raskt deler vi ubekreftet informasjon?

Klarer vi å vente på en troverdig kilde når andre allerede mener å vite hva som har skjedd?

Og hva skal til for at vi fortsatt har tillit til informasjonen vi får når bildet er ufullstendig?

Kildekritikk, tillit og evnen til å bevare roen er også en form for egenberedskap.

Det er kanskje lettest å forstå beredskap når strømmen går, mobilen blir svart og alt stopper.

Jeg er mer usikker på om vi er like godt forberedt på situasjonen der nesten alt virker.

Vannlageret kan være i orden og DAB-radioen kan ligge klar.

Men vet vi hva vi skal gjøre når vi ikke lenger er sikre på hva som skjer?