Hvem holder ut lengst?

Ukraina bruker i praksis alle sine egne statsinntekter på forsvar. Likevel er det ikke nok.

For noen dager siden la den ukrainske regjeringen frem et ganske brutalt regnestykke. De samlede krigsutgiftene i 2026 vil være rundt 155 milliarder dollar når også militær støtte fra vestlige land regnes med. Ukrainas egne budsjettinntekter er rundt 70 milliarder dollar. Hele denne summen går til forsvar.

Likevel manglet landet 27 milliarder dollar for å sikre krigsinnsatsen videre. Kyiv mente syv milliarder kunne finnes gjennom egne kutt og omprioriteringer. Rundt 20 milliarder måtte komme utenfra.

Siden har Europa reagert. EU og Ukraina opplyste 1. oktober at de hadde funnet løsninger som skal dekke Ukrainas budsjett og forsvarsbehov ut året. Arbeidet med finansieringen av 2027 er allerede i gang.

Det er bra.

Men det gjør ikke spørsmålet mindre interessant. Kanskje tvert imot.

Europa har erkjent at Ukrainas sikkerhet og Europas sikkerhet henger sammen. Spørsmålet er derfor ikke om Europa har forstått hva som står på spill, men om det vi faktisk gjør står i forhold til det vi selv mener er nødvendig.

Europa har forstått

Det er liten grunn til å tegne et bilde av et Europa som sitter stille og ser på.

Europeiske land har tatt et stadig større ansvar for Ukraina. EU har vedtatt et lån på 90 milliarder euro for 2026 og 2027. Rundt 60 milliarder er satt av til å styrke Ukrainas forsvarsevne og forsvarsindustri.

Søndag kom Tysklands forbundskansler Friedrich Merz til Kyiv med ytterligere én milliard euro i militær støtte. Han sa også ganske direkte hvorfor Tyskland gjør dette. Støtten til Ukraina er i Europas egen sikkerhetsinteresse.

Det er omtrent selve premisset for denne diskusjonen.

Russlands krig har forandret Europas sikkerhet. Ukrainas evne til å stå imot påvirker hva

Russland kan gjøre videre og hvilke militære ressurser landet har tilgjengelig. Et ukrainsk

nederlag vil også påvirke den sikkerhetssituasjonen andre europeiske land må forberede seg på.

Europa ruster derfor opp sitt eget forsvar i et tempo vi ikke har sett på flere tiår.

Samtidig står Ukraina allerede i krigen Europa ruster seg for å avskrekke.

Når ordene får en pris

Det er lett å si at Ukraina forsvarer Europa. Det blir en langt mer krevende påstand når regningen kommer.

For da må ordene bety noe.

Hvis Ukrainas evne til å stå imot Russland har betydning for vår egen sikkerhet, holder det ikke bare å måle innsatsen etter hvor mye Europa allerede har gitt.

Spørsmålet må også være hva som faktisk kreves.

Det er vanskeligere.

Europeiske land skal bygge opp egne forsvar. Våpenlagrene skal fylles. Luftvern skal kjøpes. Forsvarsindustrien må produsere mer. Samtidig skal regjeringene finansiere helse, velferd, utdanning og alt annet innbyggerne forventer.

Dette er virkelige prioriteringer. De forsvinner ikke fordi det er krig i Ukraina.

Men krigen forsvinner heller ikke fordi prioriteringene er vanskelige.

Europa kan derfor ha gjort svært mye og likevel måtte gjøre mer.

Det er et ubehagelig regnestykke, men Russland setter en stor del av premissene gjennom den krigen landet velger å føre.

Russland prioriterer krigen

Også Russland kjenner kostnadene.

Nye tall fra det russiske finansdepartementet viser at statens inntekter fra olje og gass de første ni månedene i år var 17 prosent lavere enn i samme periode i fjor. Budsjettunderskuddet ventes nå å bli rundt tre prosent av landets økonomi, nesten dobbelt så stort som opprinnelig planlagt.

Produksjonen av olje er presset. Ukrainske angrep rammer raffinerier og annen infrastruktur. Den russiske økonomien møter stadig tydeligere begrensninger.

Likevel prioriteres krigen.

Russland planlegger å øke forsvarsutgiftene kraftig igjen i 2027. Reuters har beregnet dem til rundt 17,1 billioner rubler, drøyt 200 milliarder dollar. Det er 27 prosent mer enn det som opprinnelig var planlagt.

Det sier noe viktig.

Økonomisk press fører foreløpig ikke til at Russland reduserer krigsinnsatsen. Landet velger å bruke enda større ressurser på den.

Samtidig fortsetter angrepene mot Ukraina.

Det er vanskelig å se tegn til at Russland innretter seg mot en kort krig.

Tid betyr noe

Vi følger gjerne krigen gjennom kartene fra fronten.

Hvor langt har Russland rykket frem. Klarer Ukraina å holde en by. Hvor mange droner blir skutt ned. Når kommer nye luftvernsystemer.

Alt dette er viktig.

Men det foregår også en annen kamp.

Russland må klare å erstatte soldater og materiell, produsere våpen og finansiere en svært kostbar krig. Ukraina må klare mye av det samme med en langt mindre økonomi og med stor avhengighet av støtte utenfra.

Og bak Ukraina står Europa.

Det gjør Europas utholdenhet til en del av krigen.

Den siste ukens diskusjon om penger viser egentlig dette ganske godt. Ukraina manglet finansiering. Europa fant en løsning.

Så kommer 2027.

Ukrainas regjering arbeider allerede med et nytt statsbudsjett med rekordstore forsvarsutgifter. Finansministeren har anslått at mer enn 32 milliarder dollar av neste års budsjettbehov foreløpig mangler finansiering.

Og ingen vet hva som kommer etter det.

Neste utfordring kan være penger. Den kan være luftvern, ammunisjon, droner, missiler eller produksjonskapasitet.

Europa har ressursene til å gjøre svært mye.

Den samlede europeiske økonomien er enorm sammenlignet med den russiske. Det burde være et klart fortrinn.

Men økonomisk kapasitet og politisk utholdenhet er ikke det samme.

Hvem holder ut

Russland ser de samme europeiske diskusjonene som vi ser.

Forsvarsbudsjettene øker. Offentlige finanser er under press. Regjeringer skiftes ut. Det kommer nye valg. Andre kriser krever penger og oppmerksomhet.

Støtten til Ukraina skal fortsatt forsvares politisk.

År etter år dersom det blir nødvendig.

Der ligger kanskje den viktigste prøven for Europa.

Vi har forstått hva et ukrainsk nederlag kan bety. Vi har også vist at vi er villige til å handle. De siste dagene har igjen vist det.

Spørsmålet er om denne viljen varer like lenge som behovet.

Det handler om hvem som holder ut lengst.

Putin kan forsøke å vinne utholdenhetskrigen både militært og økonomisk. Han kan lykkes dersom Europas politiske og økonomiske utholdenhet viser seg kortere enn Russlands.