Noen verdier kan ikke byttes mot penger
Oppdatert: 22. sep.
Det krever sterk ryggrad og et fast verdigrunnlag å si nei til nesten 400 millioner kroner i året.
Særlig når pengene finansierer arbeidet med å rydde miner og eksplosiver i land der krigen har etterlatt seg dødelige spor. Arbeidet gjør det mulig for mennesker å vende hjem, bygge opp boliger og sende barna til skolen uten å risikere livet.
Likevel var det riktig av Norsk Folkehjelp å si nei.
USAs utenriksdepartement har innført nye vilkår for organisasjoner som mottar amerikansk støtte. Vilkårene begrenser arbeidet med blant annet likestilling, mangfold og abort. De gjelder heller ikke bare prosjektene USA direkte finansierer, men griper inn i hva organisasjonene kan arbeide med i hele sin virksomhet.
For Norsk Folkehjelp ble grensen nådd.
Generalsekretær Raymond Johansen formulerte det krystallklart.
«Vi forholder oss til norsk lov og norsk politikk og bytter ikke verdier mot penger.»
Hele organisasjonen står bak
En giver har selvsagt rett til å stille krav til hvordan pengene brukes. Humanitære organisasjoner skal dokumentere resultater, ha kontroll med økonomien og vise at midlene når frem til dem de er ment for.
Kravene fra amerikanske myndigheter dreier seg om noe mer. Økonomisk støtte brukes som middel til å påvirke hvilke verdier en selvstendig norsk organisasjon kan forsvare, også i arbeid som finansieres av Norge og andre givere.
Norsk Folkehjelp arbeider selv for likestilling, kvinners rettigheter, seksuelle minoriteter og mennesker utsatt for kjønnsbasert vold. Organisasjonen bygger også lokale miljøer og samarbeider med aktører som arbeider for de samme rettighetene. Dette er en integrert del av virksomheten og verdigrunnlaget.
Å godta de amerikanske kravene ville derfor grepet rett inn i hvem Norsk Folkehjelp er og hva organisasjonen skal stå for.
Styret har fattet beslutningen, og generalsekretæren har frontet den tydelig. Hele organisasjonen står bak grensen som er satt. Kravene var uaktuelle fordi de strider mot Norsk Folkehjelps verdier, norsk politikk og norsk lov.
Det fortjener respekt. Beslutningen viser hva det betyr å stå fast ved egne verdier, også når det får konsekvenser.
Kapasitet bygget opp gjennom nær 20 år forsvinner
De amerikanske midlene har finansiert rundt 40 prosent av Norsk Folkehjelps arbeid med mine- og eksplosivrydding. Bortfallet utgjør nær 400 millioner kroner årlig og rammer rundt 1700 stillinger. De fleste er mineryddere.
Organisasjonen tvinges nå til å avslutte eller kraftig redusere operasjoner i en rekke land. De største nedskjæringene kommer i Laos og Vietnam.
Laos er blant landene i verden som er hardest rammet av udetonerte eksplosiver og klaseammunisjon. Mellom 1964 og 1973 gjennomførte USA mer enn en halv million bombetokt over landet og slapp over to millioner tonn bomber. Det tilsvarte en flylast med bomber hvert åttende minutt, hele døgnet, i ni år. Mange av bombene eksploderte aldri.
Norsk Folkehjelp har gjennom mange år bygget opp en betydelig kapasitet for kartlegging og rydding i Laos. Arbeidet har også bestått i å lære opp lokale medarbeidere og utvikle landets evne til å håndtere problemet selv.
Nå reduseres bemanningen, og rundt 1000 lokalt ansatte mister arbeidet. Kompetanse, erfaring og lokalkunnskap som er bygget opp gjennom nær 20 år, blir borte i løpet av svært kort tid.
Det er den betydelige kapasiteten Norsk Folkehjelp har bidratt til å bygge opp, som nå forsvinner.
De som lever med bombene, betaler prisen
Når kapasiteten forsvinner, blir eksplosivene liggende. Områder kan ikke frigjøres til boliger, skoler og dyrket mark. Utviklingen i lokalsamfunn blir fortsatt holdt tilbake av bomber som ble sluppet for mer enn femti år siden.
Norsk Folkehjelp opplyser at alle eksplosivene organisasjonen rydder i Laos og Vietnam, stammer fra amerikansk bombing under Vietnamkrigen. Mye av dette er rester etter klasevåpen, som spres over store områder og rammer uten å kunne skille mellom militære mål og sivile.
Nå må de også bære konsekvensene av at den amerikanske regjeringen knytter finansieringen av oppryddingen til politiske og ideologiske krav Norsk Folkehjelp ikke kan akseptere.
Først ble bombene sluppet. Flere tiår senere mister landene en betydelig del av kapasiteten som skulle rydde opp.
Prisen betales ikke av dem som stilte vilkårene i Washington. Den betales av mennesker som aldri hadde noen innflytelse over beslutningene, men som fortsatt lever med følgene av dem.
Her blir kravene fra Trump-administrasjonen særlig urimelige. Finansieringen skal brukes til å fjerne miner og eksplosiver. Likevel kreves det at mottakeren innordner hele sin virksomhet etter den amerikanske regjeringens syn på abort, kjønn, likestilling og mangfold.
Minene og klasebombene blir ikke mindre dødelige av at organisasjonen som rydder dem, tvinges til å tie om kvinners og minoriteters rettigheter.
Norge må føre en konsekvent politikk
Likestilling, likeverd og humanitær solidaritet står sterkt i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Nå utfordres Norge til å vise hvor fast disse verdiene står når de blir satt under press av en nær alliert.
Utviklingsminister Åsmund Aukrust har kalt dette en verdikamp Norge må ta. Han har slått fast at det ikke blir utvikling uten likestilling, og at organisasjoner som mottar norsk støtte, skal følge prioriteringene i norske avtaler.
Det er viktige avklaringer. De må få praktiske konsekvenser.
Norge kan ikke alene erstatte hele bortfallet av amerikanske midler. Overgangsfinansiering og samarbeid med nordiske og europeiske givere kan likevel bidra til å bevare noe av kapasiteten og kompetansen før den går tapt.
Norske myndigheter har også et annet virkemiddel. Norge kan la være å finansiere organisasjoner som har akseptert amerikanske vilkår som begrenser arbeidet for likestilling, mangfold og grunnleggende rettigheter i hele virksomheten.
Norske bistandsmidler skal brukes i tråd med norske mål og verdier. De bør ikke gå til aktører som har underlagt seg krav Norge selv mener er uakseptable. Det vil være en konsekvent politikk, og Norge har tidligere vist vilje til å stå fast på prinsipper i bistandsarbeidet også når det får følger.
Spørsmålet gjelder derfor mer enn hvor mye penger Norge kan bidra med. Det gjelder hvilke krav vi stiller når våre egne midler fordeles, og om norsk bistandspolitikk skal støtte opp under verdier vi sier at vi forsvarer.
Humanitært arbeid må kunne planlegges
Saken avdekker også en større sårbarhet. Humanitær kapasitet bygges gjennom mennesker, opplæring, lokalkunnskap og tillit over mange år. Den kan rives ned på noen få måneder.
Organisasjoner som arbeider langsiktig i noen av verdens mest utsatte områder, må kunne stole på at finansieringen ikke plutselig gjøres avhengig av en ny regjerings ideologiske krav. Norge og Europa må derfor arbeide internasjonalt for mer forutsigbare og robuste finansieringsordninger for humanitært arbeid.
Ellers risikerer vi at flere organisasjoner blir stilt overfor det samme. Noen vil stå imot og bære tapet. Andre kan se seg tvunget til å føye seg for å kunne fortsette arbeidet. Resultatet kan bli at rettigheter og verdier gradvis presses ut av den humanitære virksomheten.
Norsk Folkehjelp har sagt at verdiene deres ikke er til salgs. Hele organisasjonen står bak den beslutningen. Motet må møtes med mer enn anerkjennende ord.
Om Norge mener alvor med likestilling, likeverd og humanitær solidaritet, kan ikke regningen overlates til Norsk Folkehjelps ansatte og menneskene som fortsatt lever med eksplosivene etter amerikansk bombing.
Verdier som bare forsvares med ord, blir raskt andres kostnad.
