top of page

Har vi ubevisst overlatt barna våre til noen vi ikke kjenner?

Forfatterens bilde: Mats Øieren
Mats Øieren
for 3 døgn siden
5 min lesing

Vi vet ganske mye om hvor barn og unge befinner seg. Vi vet hvor de går på skole, hva de driver med på fritiden og hvem mange av vennene deres er. Vi ser dem hjemme, på skolen, i idretten og i lokalsamfunnet. De er en del av hverdagen vår.


Men hvor godt kjenner vi egentlig livene deres?



Store deler av tilværelsen til barn og unge foregår i fellesskap og miljøer vi voksne har begrenset innsyn i. Noen er digitale, andre finnes rundt oss uten at vi helt forstår hvilken betydning de har. Der dannes vennskap, identitet og tilhørighet. Der påvirkes holdninger, og der møter unge mennesker andre som kan få stor innflytelse over dem.


Vi har kanskje gitt barn og unge tilgang til en verden vi ennå ikke har lært oss å være voksne i.


Og vi har i stor grad akseptert at de utforsker denne verdenen på egen hånd.


Det er verdt å spørre om vi har forstått hva vi egentlig har overlatt til dem.

En advarsel vi bør forstå rekkevidden av

Politiets sikkerhetstjeneste kom 18. november med en alvorlig oppdatert vurdering av ekstremismetrusselen i Norge. PST ser en negativ utvikling innen ekstrem islamisme og høyreekstremisme, og vurderer det som sannsynlig at ekstremister fra disse miljøene vil forsøke å gjennomføre terrorangrep i Norge. Det samlede terrortrusselnivået er fortsatt moderat.


Det er alvorlig nok i seg selv. Men kanskje bør vi merke oss noe annet ved advarselen også.


PST peker på en utvikling der mindreårige trekkes inn i ekstreme digitale miljøer, der radikalisering kan skje raskt, og der veien til voldelige handlinger ikke nødvendigvis begynner med en tydelig ideologisk overbevisning.


Noen søker tilhørighet eller anerkjennelse. Andre tiltrekkes av miljøer hvor vold forherliges. PST har nå også etablert nihilistisk ekstremisme som en egen kategori, der ønsket om å skape frykt, kaos og ødeleggelse kan være en drivkraft, uten at det ligger et tradisjonelt politisk eller religiøst samfunnsideal bak.


Vi står dermed overfor en trussel som kan utvikle seg i miljøer vi knapt kjenner, blant mennesker vi kanskje ikke oppfatter som utsatt for ekstremisme.


PSTs vurdering bør få oss til å tenke gjennom mer enn hvordan vi avverger terrorangrep.


For hva er det som gjør enkelte unge mottakelige når disse miljøene finner dem?

Behovet for å høre til har ikke forandret seg

Barn og unge har alltid hatt behov for vennskap, anerkjennelse og tilhørighet. De trenger mennesker som ser dem, og fellesskap hvor de opplever at de betyr noe. Det er en grunnleggende del av det å vokse opp.


Det nye er hvem som kan utnytte disse behovene.


En ungdom som kjenner seg utenfor, kan finne et digitalt miljø som gir oppmerksomhet og bekreftelse. Kanskje møter vedkommende mennesker som tilsynelatende forstår mer enn foreldrene, lærerne eller vennene gjør. Et fellesskap kan oppleves som verdifullt lenge før den unge forstår hva det egentlig innebærer å være en del av det.


PSTs undersøkelser av mindreårige som har vekket bekymring for ekstremisme, viser at mange har ulike sårbarheter. For noen kan behovet for fellesskap og bekreftelse ha større betydning enn en gjennomtenkt ideologisk overbevisning.


Dette betyr selvsagt ikke at barn som føler ensomhet eller utenforskap, står i fare for å bli ekstremister. De aller fleste gjør aldri det. Men for enkelte kan sårbarheten utnyttes av mennesker som vet hvordan de skal skape tillit, avhengighet og lojalitet.


Det bør få oss til å stille noen vanskelige spørsmål om vårt eget samfunn.

Har vi gitt fra oss mer enn vi forstår?

Vi har bygget et samfunn med sterke institusjoner, høy tillit og omfattende ordninger for å ivareta barn og unge. Skolen har et stort ansvar, vi har helse- og omsorgstjenester, barnevern, fritidstilbud og en rekke andre arenaer som skal bidra til trygge oppvekstvilkår.


Samtidig har det vokst frem en digital virkelighet hvor store deler av barnas sosiale liv foregår utenfor disse arenaenes rekkevidde.


Vi voksne har fortsatt en tendens til å betrakte internett som noe barn bruker. For mange unge er det digitale rommet en del av stedet de lever. Der finnes venner de aldri har møtt fysisk, mennesker de betror seg til, og miljøer som kan få større betydning enn dem de møter i hverdagen.


Tidligere kunne foreldre i større grad vite hvem barna var sammen med, hvor de oppholdt seg og hvilke voksne som fantes rundt dem. I dag kan en 15-åring sitte hjemme i stuen og samtidig være en del av et sosialt miljø på den andre siden av kloden.


Det trenger ikke være noe galt i det. Digitale fellesskap kan være verdifulle, særlig for unge som strever med å finne sin plass der de bor.


Men hvor godt kjenner vi egentlig disse fellesskapene? Og hvor mye av ansvaret for å forstå og håndtere dem har vi overlatt til barna selv?

Hvem er det som passer på barna våre?

PSTs vurdering reiser også et spørsmål om hvordan vi har organisert samfunnets evne til å oppdage at noe er galt.


En lærer kan merke at en elev trekker seg unna. Foreldrene kan oppleve endret oppførsel. Venner kan reagere på holdninger eller innhold som deles på nettet. Kanskje kjenner en annen voksen til noe som gir ytterligere grunn til bekymring.


Hver for seg behøver ikke disse observasjonene å bety så mye.


Men hvem ser helheten?


Har vi organisert samfunnet slik at vi faktisk klarer å fange opp den kunnskapen og de bekymringene som finnes rundt et barn, før en radikaliseringsprosess blir en sikkerhetstrussel?


Ekstremismeforsker Cathrine Thorleifsson har understreket betydningen av bred samfunnsforebygging, der tilhørighet, tillit og demokratisk motstandskraft står sentralt. Arbeidet med å forhindre ekstremisme kan ikke begrenses til politiets og sikkerhetstjenestens oppgaver.


Dette perspektivet får særlig betydning når radikaliseringen skjer i digitale miljøer hvor påvirkningen kan være vanskelig å oppdage, og hvor utviklingen i enkelte tilfeller går raskt.


Samfunnets motstandskraft mot terror bygges lenge før noen begynner å planlegge et angrep. Den bygges i vår evne til å se unge mennesker, forstå de digitale livene deres og oppdage hva som skjer før ekstremistene gjør sårbarheten deres til sin mulighet.

Er det for sent?

Det er vanskelig å lese PSTs advarsel uten å kjenne på en uro.


For noen unge mennesker har ekstremistiske miljøer allerede fått innpass i livene deres. De har funnet fellesskap, bekreftelse og kanskje en identitet i miljøer hvor vold og ødeleggelse blir akseptert eller oppmuntret.


Hvor var vi voksne mens dette skjedde? Hva visste vi, og hva burde vi ha forstått?


Det er ubehagelige spørsmål, og svarene er neppe enkle. Vi kan ikke forvente at foreldre, lærere eller andre voksne skal ha full oversikt over alt som foregår i barn og unges liv. Ingen kan heller alene ta ansvaret for en utvikling som har skjedd så raskt, og som i stor grad formes av krefter langt utenfor vårt eget samfunn.


Likevel er det vanskelig å komme utenom at vi voksne har gitt fra oss mye av innsynet i og innflytelsen over deler av oppveksten. Kanskje uten å forstå hva det kunne bety.


Og når vi nå ser at ekstreme miljøer kan utnytte nettopp denne avstanden, bør vi også spørre oss om vi har vært for lite til stede.


Vi har ønsket å gi barn frihet, selvstendighet og tillit. Det er verdier vi skal ta vare på. Men frihet til å utforske verden forutsetter også at det finnes voksne som følger med, interesserer seg og er der når det trengs.


Jeg tror ikke det er for sent. Men PSTs advarsel forteller oss at det kan være for sent å fortsette som før.


Vi må kjenne barn og unges liv bedre. Være mer nysgjerrige på fellesskapene de tilhører, også dem vi selv ikke forstår. Og kanskje i større grad erkjenne at det å være til stede i et ungt menneskes liv krever noe annet i dag enn det gjorde for bare noen år siden.


Vi har kanskje undervurdert hvor mye barn og unge trenger oss, samtidig som vi har overvurdert hvor godt vi kjenner livene deres.


Det er en erkjennelse vi bør ta med oss videre.

bottom of page