top of page

Fryseren kan også bli sikkerhetspolitikk

Forfatterens bilde: Mats Øieren
Mats Øieren
3. nov.
3 min lesing

I flere europeiske land er kjøle- og fryseanlegg angivelig blitt utsatt for cyberangrep. Temperaturen er blitt skrudd kraftig opp, matvarer er ødelagt og butikker har lidt store tap. Også i Norge undersøkes en hendelse der uvedkommende kan ha manipulert styringen av et fryseanlegg, med betydelige materielle skader som resultat.


Det er en ganske oppsiktsvekkende påminnelse om hvor konkret digital sårbarhet kan bli.


Hvem som står bak hendelsene, er foreløpig uklart. Det samme gjelder om de har en felles avsender eller hensikt. Det kan dreie seg om cyberkriminalitet, sabotasje eller forsøk på å undersøke sårbarheter. Foreløpig gir ikke opplysningene grunnlag for å konkludere.


Men hendelsene reiser spørsmål som strekker seg langt utover butikkene som er rammet. Stadig flere av funksjonene samfunnet er avhengig av, kan fjernstyres digitalt. Det gir også nye muligheter for dem som ønsker å forstyrre eller skade.

Hva vet NSM som vi ikke vet?

Den 27. oktober hevet Nasjonal sikkerhetsmyndighet det nasjonale cyberrisikonivået til HØYT. NSM opplyste at antallet vellykkede cyberoperasjoner mot norske virksomheter var tredoblet det siste halve året. For første gang ble denne nasjonale risikovurderingen gjort offentlig i ugradert form.


Jeg merket meg den beslutningen, og jeg stilte meg selv et spørsmål.


Hva er det NSM nå vet som vi andre ikke vet?


Det er ingen grunn til å anta at beslutningen bygger på kunnskap om et bestemt forestående angrep. Den kan være resultatet av en samlet vurdering av trusselbildet. Sikkerhetsmyndighetene vil nødvendigvis sitte med informasjon som vi andre ikke har tilgang til. Det skal di gjøre, og det er slik det skal være.


Samtidig skaper dette et dilemma som er verdt å reflektere over.

Hvor mye bør sikkerhetsmyndighetene fortelle for å gjøre samfunnet bedre forberedt, når informasjonen samtidig kan leses av dem vi forsøker å beskytte oss mot?

For lite informasjon kan føre til at virksomheter undervurderer risikoen. Tydelig varsling kan få flere til å gjennomføre nødvendige sikkerhetstiltak. Men også en mulig motstander kan observere hvordan myndighetene vurderer og reagerer på trusler.


Et offentlig varsel avslører selvsagt ikke hvordan NSM oppdager angrep, hvilken etterretning de besitter eller hvilke operative tiltak de iverksetter. Likevel sier det noe om myndighetenes vurdering av situasjonen.


Hvor grensen bør gå mellom åpenhet og nødvendig hemmelighold, er derfor ingen enkel avveining.

Vi må anerkjenne at noe virker

Vi får høre om cyberangrep som lykkes, systemer som bryter sammen og skader som oppstår. Langt sjeldnere får vi innblikk i hva som blir oppdaget og avverget før konsekvensene blir alvorlige.


Det er vanskelig å fastslå hvilke hendelser norske sikkerhetsmyndigheter kan ha bidratt til å forhindre. Men NSM følger utviklingen, vurderer trusselbildet og har nå valgt å advare offentlig om et skjerpet risikonivå. Samtidig gir de konkrete råd for å styrke sikkerheten.


Det fortjener anerkjennelse.


Vi skal naturligvis stille krav til sikkerhetsmyndighetene. Tillit forutsetter kompetanse, ansvarlighet og kontroll. Men vi må også forstå at full åpenhet om alt de vet og gjør, kan svekke sikkerheten de skal ivareta.

Det vi aldri får vite

Fryserhendelsene minner oss om hvor nær den digitale sårbarheten er kommet den fysiske hverdagen. Og NSMs varsling minner oss om betydningen av å oppdage og forstå trusler før de får alvorlige konsekvenser.


Vi ønsker å vite hvem som står bak, hva de vil og hvor alvorlig situasjonen er. Men vi må også akseptere at noen spørsmål ikke kan besvares offentlig.


Kanskje får vi aldri vite hva årvåkenheten hos norske sikkerhetsmyndigheter har spart oss for.


Det betyr ikke at arbeidet er mindre verdifullt.

bottom of page