top of page

Har Putin fått Europa dit han ville?

Forfatterens bilde: Mats Øieren
Mats Øieren
10. nov.
5 min lesing

Fra invasjon til forhandlingsbord

Denne kommentaren bygger på det som er kjent om forhandlingene i Abu Dhabi per 10. november 2026 kl. 19.30 norsk tid. Forhandlingene pågår fortsatt.


Forhandlingene som nå pågår i Abu Dhabi, reiser noen spørsmål som det er vanskelig å komme utenom. Russland, som i februar 2022 innledet en fullskala invasjon av Ukraina, sitter nå ved et amerikanskledet forhandlingsbord der også Europas fremtidige sikkerhetsorden er kommet på dagsordenen.


Europa er til stede i Abu Dhabi, men de europeiske representantene deltar foreløpig ikke i de direkte forhandlingene med Russland. De har egne møter med USA og Ukraina, mens Moskva ønsker å holde forhandlingene innenfor et trilateralt format.


Hvordan har vi kommet hit?


Og hvor mye av denne utviklingen er resultatet av en bevisst russisk strategi, amerikanske beslutninger og Europas egen manglende evne til å opptre samlet?


Svarene kan vi begynne å lete etter i kravene Russland stilte før invasjonen av Ukraina.

Kravene fra 2021

I desember 2021 la Russland frem omfattende krav til USA og NATO. Moskva ville ha juridisk bindende garantier mot videre NATO-utvidelse, begrensninger på alliansens militære aktivitet i Øst-Europa og endringer i sikkerhetsordenen som hadde utviklet seg etter den kalde krigen.


Russland ønsket i realiteten større innflytelse over hvilke sikkerhetspolitiske valg andre europeiske land skulle kunne ta.


Vesten avviste de sentrale kravene. NATO fastholdt prinsippet om at selvstendige stater selv må kunne velge sin sikkerhetspolitiske tilknytning.


To måneder senere gikk Russland til fullskala krig mot Ukraina.


Krigen har kostet enorme menneskelige lidelser, ødelagt store deler av Ukraina og påført også Russland betydelige tap. Putin har heller ikke oppnådd flere av sine opprinnelige mål. Ukraina har ikke latt seg underlegge russisk kontroll. Finland og Sverige har blitt medlemmer av NATO, og Russland har dermed fått en betydelig lengre direkte grense mot alliansen.


Det ville derfor være galt å beskrive den russiske strategien som en sammenhengende rekke av seire.


Men på det diplomatiske området har Russland kommet i en helt annen posisjon enn landet hadde i årene etter invasjonen. Og kravene fra desember 2021 er igjen blitt aktuelle.

Fra isolasjon til forhandlingsbord

Da Donald Trump kom tilbake til Det hvite hus i januar 2025, endret de diplomatiske forutsetningene seg.


I februar møttes amerikanske og russiske representanter i Riyadh for å diskutere forholdet mellom landene og mulighetene for å avslutte krigen. Ukraina deltok ikke. Heller ikke europeiske representanter var til stede.


Møtet markerte et brudd med den vestlige strategien som siden invasjonen hadde forsøkt å isolere Russland diplomatisk.


I august kom toppmøtet mellom Trump og Putin i Alaska. Bildene av den amerikanske presidenten som tok imot Putin på amerikansk jord, hadde en symbolverdi som vanskelig kan overses. Den russiske presidenten ble igjen møtt som en stormaktsleder av USAs president.


Møtet førte ikke til noen fredsavtale. Men Trump beveget seg bort fra kravet om en umiddelbar våpenhvile som første skritt og nærmet seg det russiske ønsket om å diskutere en mer omfattende løsning.


Russland hadde lenge argumentert for at en avslutning på krigen måtte omfatte det Moskva omtaler som konfliktens grunnleggende årsaker. I denne forståelsen ligger også Russlands krav til NATO og Europas sikkerhetspolitiske orden.


Slik fikk Russlands gamle sikkerhetskrav igjen en plass i diskusjonen om hvordan krigen i Ukraina skulle avsluttes.

Abu Dhabi og Europas sikkerhet

Nå er vi i Abu Dhabi i november 2026.


Russland, Ukraina og USA har gjenopptatt direkte forhandlinger. Europeiske representanter deltar i parallelle møter, men Russland har motsatt seg at de deltar direkte i det trilaterale formatet.


Den russiske delegasjonen omfatter blant andre viseutenriksminister Sergej Rjabkov, som var sentral da Moskva fremmet sikkerhetskravene i 2021.


En kilde i den russiske delegasjonen har uttalt til Reuters at løsningen på Ukraina-konflikten bør forstås som én del av en langt større diskusjon. Hovedmålet bør ifølge kilden være å etablere en ny sikkerhetsarkitektur for hele Europa.


Krigen begynte med et russisk angrep på en selvstendig europeisk stat. Nå ønsker Russland at forhandlingene skal omfatte hvordan Europas fremtidige sikkerhet skal organiseres.


Også amerikanske representanter har åpnet for en bredere sikkerhetspolitisk diskusjon.


Vi vet ikke hva forhandlingene vil føre til, og Russland har ikke fått gjennomslag for sine opprinnelige krav. Men Moskva har fått anledning til å fremføre dem i en ny situasjon, med USA som sentral forhandlingspartner.


Har Russland, til tross for tilbakeslagene, klart å bringe diskusjonen tilbake til nettopp det landet ønsket å oppnå før krigen?

Hvor er Europa?

Men hvor står Europa i dette?


Europeiske land har i stor grad stått sammen om Ukrainas suverenitet, støtte til landets forsvar og behovet for troverdige sikkerhetsgarantier.


Uenigheten blir tydeligere når spørsmålet er hvordan Europa skal skaffe seg innflytelse over forhandlingene.


Noen mener direkte kontakt med Putin er nødvendig. Andre frykter at separate initiativer svekker den felles europeiske linjen og gir Russland mulighet til å spille europeiske land opp mot hverandre.


Norges statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb har nylig hatt en telefonsamtale med Putin, i samråd med Ukraina. Samtalen illustrerer behovet enkelte europeiske land ser for å kunne fremføre sine synspunkter direkte.


Samtidig har det vært diskusjon om behovet for en tydeligere felles europeisk representasjon, og bekymring for at stormaktene skal diskutere europeisk sikkerhet uten tilstrekkelig deltakelse fra landene som blir berørt.


Hvordan har Europa, med sin økonomiske tyngde, sine militære ressurser og sin omfattende støtte til Ukraina, havnet i en situasjon hvor det må arbeides for å få plass i de sentrale forhandlingene?


Europa er ikke nødvendigvis så splittet om målene. Men uenigheten om hvordan innflytelsen skal utøves, kan svekke muligheten til å opptre samlet.


Russland har lenge forsøkt å svekke vestlig samhold. Det er derfor nærliggende å spørre om Moskva nå utnytter nettopp slike uenigheter.


Men hele forklaringen kan ikke legges på Russland.

Hvem har gjort dette mulig?

Det ville være for enkelt å hevde at Putin har kontrollert hele utviklingen.


Moskva har utnyttet muligheter som har oppstått gjennom amerikanske beslutninger og europeiske uenigheter.


Trump-administrasjonen har valgt en annen tilnærming til Russland enn forgjengeren. Direkte kontakt mellom Washington og Moskva er blitt en sentral del av fredsarbeidet. Amerikanerne mener dette er nødvendig for å få slutt på krigen.


Det er et forståelig argument. En varig avslutning på krigen vil kreve forhandlinger med Russland. Også spørsmål om fremtidig stabilitet og sikkerhetsgarantier må diskuteres.


Men fremgangsmåten har konsekvenser.


Når USA velger å forhandle direkte med Russland uten europeisk deltakelse, gir det samtidig Moskva muligheten til å påvirke spørsmål som har stor betydning for Europas sikkerhet. Og når europeiske land er uenige om hvordan de skal delta, kan det bli vanskeligere å møte Russland med én samlet posisjon.


Russland kan dermed ha oppnådd en betydelig diplomatisk fordel, dels gjennom sin egen langsiktige strategi, dels gjennom beslutninger som er tatt i Washington og europeiske hovedsteder.

Det betyr ikke at Putin har hatt kontroll over utviklingen. Men det er grunn til å spørre om andre, gjennom sine egne beslutninger, har bidratt til å bringe Russland nærmere noen av landets opprinnelige mål.

Hvem skal bestemme Europas fremtid?

Det finnes gode grunner til å diskutere Europas sikkerhet etter krigen. Russland vil fortsatt være en europeisk stormakt. Behovet for rustningskontroll og ordninger som reduserer faren for nye konflikter, vil være reelt.


Men Russlands sikkerhetsinteresser kan ikke gi landet rett til å bestemme hvilke allianser andre selvstendige stater skal kunne tilhøre.


Hvis en fremtidig avtale åpner for at stormakter igjen kan forhandle om mindre staters sikkerhetspolitiske handlingsrom, vil konsekvensene rekke langt utover Ukraina.


I desember 2021 forsøkte Russland å få USA og NATO til å godta omfattende forhandlinger om Europas sikkerhetsorden på russiske premisser. Kravene ble avvist.


I februar 2022 valgte Russland krig.


Nesten fem år senere deltar Russland i amerikanskledede forhandlinger hvor Europas fremtidige sikkerhetsorden igjen er kommet på dagsordenen.


Det betyr ikke at Putin har lykkes med sin strategi. Det er fortsatt betydelig avstand mellom partene, og Europas støtte til Ukraina og evne til å påvirke utviklingen vil være avgjørende.


Vi vet ennå ikke hva forhandlingene i Abu Dhabi vil føre til. Men vi vet at spørsmålene Russland reiste før invasjonen, nå igjen er kommet på dagsordenen.

Og vi ser at Europa selv må arbeide for å få plass i forhandlinger som kan få stor betydning for vår egen sikkerhet.

Hvordan har vi egentlig kommet dit?

bottom of page