top of page

En ulykke kommer sjelden alene

Forfatterens bilde: Mats Øieren
Mats Øieren
for 5 døgn siden
4 min lesing

Snøvær, togstans, teknisk svikt og cyberangrep har preget nyhetsbildet. Hendelsene har forskjellige årsaker, men konsekvensene peker mot en felles sårbarhet. Hva skjer dersom den neste hendelsen kommer mens vi fortsatt forsøker å håndtere den første?


Forrige ukes snøfall på Østlandet skapte store problemer for trafikken. Omtrent samtidig fikk togtrafikken på Oslo S store problemer etter en jordfeil og en avsporing. Microsoft opplevde omfattende driftsproblemer, og denne uken har Equinor meldt om et cyberangrep mot deler av selskapets IT-systemer.


Det er ingen grunn til å knytte hendelsene sammen. De har forskjellige årsaker. Likevel er det noe ved konsekvensene som bør få oss til å tenke.


Vi er svært avhengige av at noen ganske få grunnleggende ting virker. Transport, strøm, elektronisk kommunikasjon og digitale tjenester er så integrert i hverdagen vår at vi knapt tenker over dem før de svikter.

Konsekvensene følger ikke årsakene

Vi har en naturlig tendens til å sortere risiko etter hva som forårsaker den. Ekstremvær hører hjemme ett sted, tekniske feil et annet. Cyberangrep og sabotasje vurderes gjerne i en sikkerhetspolitisk sammenheng.


Det er nødvendig å forstå årsakene. Skal vi klare å forhindre nye hendelser, må vi vite hvorfor de oppstår.


Men konsekvensene følger ikke nødvendigvis den samme logikken.


En teknisk feil i et system kan få konsekvenser langt utenfor der feilen oppsto. Et strømbrudd kan ramme elektronisk kommunikasjon. Når kommunikasjonen svikter, kan det bli vanskeligere å organisere transport, helsetjenester og nødvendig hjelp.


Samfunnet er fullt av slike avhengigheter. Vi har gjort stadig mer av det vi foretar oss effektivt, digitalt og sammenkoblet. Det har gitt oss store fordeler, men også gjort oss avhengige av at mange funksjoner virker samtidig.


Så hva skjer når flere av dem svikter?


To relativt begrensede hendelser kan samlet få langt større konsekvenser enn hver av dem ville fått alene.

Når oppmerksomheten allerede er bundet opp

Det er en annen side ved dette som jeg tror vi tenker for lite over.


Når jeg blir sittede fast i trafikken på grunn av snøvær, er det fremkommeligheten jeg er opptatt av. Hvis mobilnettet samtidig blir ustabilt registrerer jeg det kanskje som enda et problem, uten å tenke over at muligheten til å håndtere det første problemet for veldig mange dermed er blitt veldig mye dårligere.


Det vi opplever som to forskjellige problemer, kan være en samlet belastning på vår evne til å håndtere situasjonen.


Vi mennesker har begrenset oppmerksomhet. Når noe presserende skjer, konsentrerer vi oss naturlig nok om det. Andre forhold kan få mindre plass, selv om de etter hvert viser seg å være like viktige.


Kan dermed en hendelse som allerede har fanget oppmerksomheten vår, gjøre oss mindre oppmerksomme på andre problemer som oppstår samtidig?

Den neste hendelsen kan endre alt

Samtidige hendelser er ingen ukjent eller ny problemstilling.


Totalberedskapskommisjonen har pekt på behovet for å forberede samfunnet på mer langvarige og sammensatte kriser. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har understreket at konsekvensene av en uønsket hendelse kan bli de samme enten den er forårsaket av en trusselaktør, en teknisk feil eller menneskelig svikt.


Også NATO har skjerpet oppmerksomheten om dette. I de oppdaterte kravene til medlemslandenes motstandsdyktighet fra september i år beskrives det hvordan gjensidige avhengigheter kan føre til at forstyrrelser sprer seg mellom samfunnsfunksjoner. NATO peker også på at ekstremvær og naturkatastrofer kan forsterke virkningene av fiendtlige handlinger.


Dette er altså problemstillinger myndighetene allerede er oppmerksomme på. Det øves på kriser, analyseres risiko og forsøkes å bygge systemer som tåler påkjenninger.


Likevel tror jeg det er verdt å spørre hvor godt vi, både som samfunn og enkeltmennesker, forstår betydningen av at flere hendelser kan oppstå samtidig.


Når en hendelse allerede krever store ressurser, blir det mindre kapasitet igjen til å håndtere den neste.


Veiene kan være stengt, nødetatene opptatt og kommunale tjenester under press. Samtidig kan digitale løsninger være utilgjengelige eller informasjonen vanskelig å få frem.


Den neste hendelsen treffer dermed et samfunn som allerede har fått redusert sin evne til å håndtere den.

Noen kan utnytte situasjonen

Det finnes også et mer ubehagelig perspektiv.


Hva om noen bevisst velger å utnytte en situasjon der samfunnet allerede er under press?


En aktør som ønsker å skape forstyrrelser, trenger ikke nødvendigvis selv å utløse en større krise. Det kan være tilstrekkelig å utnytte en hendelse som allerede har oppstått.


Tenk om et omfattende uvær har rammet transporten, at mange forsøker å finne informasjon, og at myndighetene har store oppgaver med å håndtere situasjonen.


Hvis noen med onde hensikter da setter inn et målrettet digitalt angrep eller bevisst sprer falsk informasjon, kan konsekvensene bli langt større enn de ville vært under normale forhold.


Det er et tenkt scenario, men slike muligheter er verdt å reflektere over.


En hendelse kan skape sårbarheter som andre kan utnytte. Det gjelder både samfunnets reduserte kapasitet og vår egen oppmerksomhet.


Usikkerheten om hva som skjer, kan i seg selv bli et problem. Dersom flere hendelser oppstår samtidig, kan det bli vanskeligere å avgjøre hva som er tilfeldig, hva som skyldes tekniske feil, og hva som eventuelt er tilsiktet.

Hvor mye har vi egentlig å gå på?

Mye av utviklingen handler om å skape mer effektive løsninger. Vi samordner tjenester, digitaliserer arbeidsprosesser og bygger systemer som skal utnytte ressursene best mulig. Det er gode grunner til dette.


Men effektivitet under normale forhold er ikke nødvendigvis det samme som motstandsdyktighet når noe går galt.


Hvis en virksomhet er helt avhengig av en digital løsning, blir den sårbar når løsningen svikter. Hvis flere samfunnsfunksjoner er avhengige av den samme infrastrukturen, kan en enkelt feil få omfattende konsekvenser.


Derfor bør vi spørre hvor mye kapasitet og hvilke alternative løsninger vi har når den normale hverdagen blir forstyrret.


Hvor lenge kan viktige tjenester fungere uten sine vanlige digitale systemer? Hvor godt kjenner vi avhengighetene mellom forskjellige samfunnsfunksjoner? Og hva har vi igjen av ressurser når en ny hendelse krever oppmerksomhet før den første er over?


De siste dagers hendelser har hver sine forklaringer. De vil bli håndtert og etter hvert glemt, slik slike hendelser vanligvis blir.


Vi vet at ulykker og uønskede hendelser kan oppstå samtidig. Det vi kanskje ikke tenker like mye over, er at den første hendelsen kan gjøre oss dårligere rustet til å håndtere den neste.


Og dersom noen bevisst ønsker å utnytte situasjonen, kan det være akkurat dette de venter på.


Da er det kanskje ikke den neste hendelsen i seg selv som er det mest alvorlige, men at den kommer på et tidspunkt hvor vi har minst å møte den med.

bottom of page