Å støtte Ukraina og bygge vår egen trygghet er samme sak

Etter mer enn fire år med fullskala krig i Ukraina har vi vennet oss til overskrifter om nye russiske angrep, tapstall, møter i NATO og advarsler fra forsvarssjefer, etterretningstjenester og politiske ledere.

Det er mulig å venne seg til dette alvoret. Og til slutt kan selv de mest alvorlige beskjedene miste sin kraft, fordi de kommer så ofte.

Derfor bør vi stoppe opp litt nå.

For det som de siste dagene er blitt tydeligere, blant annet gjennom NRK sin dekning av russisk opprustning langs grensen mot Norge, NATO og Europa, er mere enn enda en påminnelse om at verden er urolig. Det er en konkretisering av noe langt mer alvorlig, og at Russland ikke forbereder seg på å vende tilbake til normalitet. Russland forbereder seg på langvarig konfrontasjon.

Det er en forskjell vi må forstå.

Russland svekkes, men de lærer også

Det har vært lett å finne trøst i Russlands enorme tap i Ukraina. Disse tapene er reelle og brutale. De har kostet Russland soldater, materiell, økonomi og omdømme. Men det farlige er om vi lar dette bli det hele bildet.

For et svekket Russland gjennom enorme tap, kan også være et langt farligere Russland.

I Fokus 2026 skriver Etterretningstjenesten at Kreml fortsatt tror på seier i Ukraina, og at Russland innretter seg på en varig konfrontasjon med Vesten. De peker også på at russisk produksjon og rekruttering fortsetter å overstige tapene på slagmarken, og at styrkeforholdet kan utvikle seg i russisk favør dersom det ikke skjer vesentlige endringer utenfor slagmarken.

Dette er alvorlig, og det er dette alvoret NRK plasserer vårt geografiske ansikt på.

Satellittbilder som viser nye kaserner, lagerhaller og militære kjøretøy nær grensen mot Norge, Finland og Baltikum, handler ikke bare om Russisk symbolikk. Det handler om evne, struktur og om at Russland bygger kapasitet som kan fylles med soldater når krigen i Ukraina endrer karakter eller en dag tar slutt.

Det riktige spørsmålet er derfor ikke om Russland er svekket eller sterkt, men hva slags Russland kommer ut av denne krigen?

Ukraina er ikke en fjern konflikt

Jeg har tidligere skrevet på om at krigen i Ukraina ikke bare handler om Ukraina, og jeg mener det er enda tydeligere nå.

Den handler om Europa, NATO og Norden. Og den handler om hvorvidt autoritære regimer skal lære at utholdenhet, brutalitet og at det å utnytte vestlig nøling til slutt lønner seg.

Forleden var jeg på et foredrag av Peter Frølich hvor han peker nettopp på dette punktet. Han beskriver Ukraina som en kamp som definerer Europas fremtid, og retter skarp kritikk mot vestlig nøling og manglende vilje til å gi Ukraina nødvendig materiell i tide.

For det er ikke nok å støtte Ukraina når støtten kommer for sent, i for små mengder eller med for mange begrensninger. Moderne krig avgjøres ikke bare av hva man har, men når man har det. Ammunisjon som mangler i februar, kan ikke redde en by som faller i mars. Luftvern som kommer etter angrepet, beskytter ikke barna som allerede er drept. Droner, missiler og artilleri virker ikke som moralske markeringer. De virker når de er på plass.

Avskrekking virker bare dersom den er troverdig, og da er tiden viktig.

Vi må bygge raskere enn vi diskuterer

Forsvarssjefen advarer om at Forsvaret ikke bygges raskt nok sammenlignet med Russland. Det må vi ta på største alvor, spesielt når den treffer en svakhet som også gjelder store deler av Europa.

Vi har brukt mange år på å innrette oss etter en verden der fred var normalen, krig var avviket og store sikkerhetspolitiske trusler lå utenfor vår egen horisont. Nå er dette snudd, men mye av beslutningssystemet vårt sitter fortsatt fast i fredstidens tempo.

Det er et problem og Regjeringen sier selv at Norge må ruste opp for å avskrekke, være forberedt og å unngå krig. Den sier også at Russland er den dimensjonerende trusselen for norsk sikkerhet, og at støtte til Ukraina er noe av det viktigste vi gjør for norsk sikkerhet.

Da må vi tåle raskere prioriteringer, vanskeligere diskusjoner og at forsvar, beredskap, industri, teknologi, energi og sivilsamfunn ses mer i sammenheng. Og så må vi erkjenne at den tryggheten vi ønsker oss, ikke kan vedtas på et tidspunkt langt der fremme. Den må bygges mens tiden fortsatt arbeider for oss. For det er ikke like sikkert den gjør det lenge.

Dette handler også om vilje

Frølich avsluttet sitt foredrag med en appell om å forsvare sannheten, gjøre noe aktivt og være så modig man kan. Det traff, og er kanskje en viktig påminnelse til oss alle.

Vi har mye å forsvare, og vi er en del av det alle sammen. Totalforsvar handler ikke bare om budsjetter, våpen og planer. Det handler også om politisk vilje og folkelig forståelse. Og det handler om evnen til å holde fast når det blir dyrt, krevende og ubehagelig.

Jeg har også skrevet mye om at Russland ikke bare forsøker å vinne med soldater og våpen. Russland forsøker å vinne med tid, utmattelse, splittelse og frykt. Russland bruker bevist påvirkning og propagane med fortellinger om at vår støtte ikke nytter, at våre samfunn ikke tåler kostnaden, og at det til slutt er bedre å la Ukraina betale prisen alene.

Konsekvensen er farlig for oss. For dersom Russland lykkes med at makt virker, at grenser kan flyttes, at sivile kan terroriseres og at Europa til slutt blir trøtt, da stopper ikke Russland som vår eksistensielle trussel ved Ukraina. Da flytter det seg ubehagelig nærmere oss.

Varsellampene lyser uten å blinke

Det er mulig å være nøktern og samtidig tydelig, og vi skal ikke skremme hverandre. Vi skal heller ikke late som om krig med NATO er uunngåelig, for det er den ikke.

Nettopp derfor er det viktig å bygge avskrekking, samhold og beredskap sterkt nok til at krig ikke blir et rasjonelt valg med høyere gevinst enn innsats for Russland.

De nye opplysningene om russisk opprustning langs NATOs grenser, forsvarssjefens advarsler om tempoet i norsk forsvarsbygging og Frølichs påminnelse om hva vestlig nøling faktisk har kostet Ukraina, peker i den samme ubehagelige retningen.

Vi har mindre tid enn vi liker å tro, derfor må vi bruke tiden bedre.

Ikke for å forberede oss på en krig, men for å hindre den.