Vinterkulde som våpen – og Europas prøvelse

I krig finnes det mange typer brutalitet. En av disse er å la temperaturen bidra til å gjøre jobben for seg. Når strømmen kuttes, radiatorene blir kalde og vannet slutter å renne, trenger ikke aggressorene nødvendigvis å ta en by for å knekke den. Angriperne kan forsøke å fryse den i stykker, time for time, natt etter natt, gjennom en vinter som alltid varer lenger enn motstandskraften.

I Ukraina ser vi igjen dette mønsteret. Russland utnytter vinteren, mørket og infrastrukturen som en sårbar nerve. Ikke som en bivirkning av krig, men som et direkte middel.

En angrepskrig som søker slitasje, ikke bare territorium

Det kan være fristende å se på dette som “vinterens logikk”. Når det er kaldt, er infrastruktur for energi viktig, og dermed blir den et militært mål.

Og dette tror jeg kan være er et viktig poeng. I krig er ikke vinter bare en årstid, den er en multiplikator.

Dette skjer ikke i et vakuum. Russland har gjennom fullskalainvasjonen kombinert frontkrig med langtrekkende angrep mot byer og kritisk infrastruktur, særlig i vintermånedene.

Det er vanskelig å se på dette som noe annet enn en helt bevisst slitasjelinje. Å gjøre det vanskeligere å leve og å håpe.

Nå må vi ikke sovne – vi må passe på Ukraina

Verden snus opp ned hver dag, og det er fort gjort å bli utmattet, ikke orke mere og å resignere. Men den tabben må vi ikke gjøre nå. Det er nå det gjelder for alvor, og dette er ikke bare Ukrainas forsvarskrig mot Putin og Russlands aggresjon.

Dette er en brutal krig som utfordrer grunnprinsippene for europeisk sikkerhet. Grenser skal flyttes ikke med makt, suverenitet skal ikke være et privilegium for noen få, og sivile skal ikke brukes som pressmiddel.

Det finnes også et skummelt bakteppe for Europa i dette. Hver gang Ukraina presses mot et knekkpunkt, øker risikoen for resten av Europa. Krigen slutter ikke ved Ukrainas grenser, den stopper i praksis først når Russland enten mister evnen eller viljen til å fullføre sitt brutale brudd på folkeretten for sin ekspansjon vestover.

Vi gjør mye, og nå må vi ikke glemme

Europa, EU og allierte har allerede gjort mye, ved blant annet å støtte Ukrainas energisikkerhet og bidratt med midler til vinterforberedelser. Det er viktig, og det redder liv. Men realiteten er at Russland forsøker å skape et gap mellom Ukrainas behov og

Vestens bidrag og tempo, med flere droner, flere angrep, flere netter uten varme i håp om at vi blir slitne av å følge med, slitne av å betale og slitne av å bry oss.

Det er nettopp derfor vinteren kan utbyttes som et effektivt og kynisk våpen. Den krever kontinuerlig respons og utholdenhet.

Å “ikke glemme” betyr derfor ikke bare å føle med. Det betyr også å se hva Russland prøver å oppnå, nemlig å undergrave motstandskraften innenfra, og samtidig svekke støtten utenfra.

Vår oppgave nå er å nekte Russland gevinst av utmattelse

Hvis Russland lykkes med å gjøre vinteren til en årlig utmattelse som Ukraina så vidt består, etableres det en krig som det er vanskelig å se at vil ta slutt på kort sikt. Da skapes det i stedet en permanent ustabilitet øst i Europa, og den typen ustabilitet har alltid en tendens til å sige vestover – i vår retning.

For Norge og Europa er det tydelig at vi må holde fast ved at støtte ikke er veldedighet, men sikkerhetspolitikk.

Og så må vi minne oss selv og hverandre på hva vi har å forsvare og hvilke verdier vi bygger vårt samfunn på. Det er det vi må ta med oss når vi møter trusler og utfordringer.