Tryggheten utfordres av den nye kriminaliteten

Det skjer noe med et samfunn når barn blir brukt som våpen. Når 13‑åringer går med håndgranater i sekken, sammen med skolebøker. Når voldsoppdrag kan bestilles og utføres av gjerningspersoner som ennå ikke har nådd konfirmasjonsalder.

Politiets trusselvurdering for 2026 tegner et bilde av et Norge i rask endring. Det handler ikke lenger bare om tradisjonell kriminalitet, men om profesjonelle nettverk som tilpasser seg, samarbeider globalt og utnytter våre mest sentrale samfunnsverdier.

Rekruttering av mindreårige til vold er en av flere alvorligheter som nå representerer en reell trussel mot tryggheten i samfunnet.

Politiets trusselvurdering for 2026 nevner ikke dette for å sjokkere. De fremhever det fordi det har blitt en del av et kriminalitetsbilde som blir mer profesjonelt, mer grenseløst og mer kynisk for hvert år som går.

Vi liker gjerne å tro at Norge er så robust at slike ting «egentlig ikke skjer her». Men virkeligheten er ikke slik, virkeligheten er mindre opptatt av selvbildet vårt enn det vi er. Og nå står vi midt i en utvikling som virkelig vil teste hvor sterk tilliten vår faktisk er, både som idé og som beredskap.

Ungdom som handelsvare

Politiet beskriver en virkelighet der unge rekrutteres inn i nettverk som selger vold som om det var en tjeneste. Det siste året har kriminelle nettverk i økende grad brukt mindreårige til alvorlige voldsoppdrag. Dette skjer både i det offentlige rom og i de digitale rommene hvor ungdom tilbringer mer tid enn voksne aner.

Det er ikke tilfeldig hvem som rekrutteres. Det er ikke tilfeldig hvor de finnes. Og det er heller ikke tilfeldig hvilke virkemidler som brukes for å rekruttere. Status, penger, våpen og tilhørighet.

Alt det et ungt menneske kan forveksle med identitet og tilhørighet. Med andre ord, vi må bygge samfunnet vårt robust igjen. Vi må inkludere og ta vare på alle som sammen bygger fellesskapet.

Kriminaliteten blir digital før vi rekker å forstå konsekvensene

De samme nettverkene opererer ikke bare med våpen, men med krypterte meldinger, eSIM, digitale markeder og avanserte hvitvaskingsmetoder. De kaprer persondata og utnytter fellesskapet, fordi de er på utsiden og ikke føler eierskap eller tilhørighet.

Den Norske åpenheten er en verdi vi setter høyt, men for de kriminelle aktørene har den blitt et av verktøyene.

Et tillitssamfunn i krysspress

Politiets trusselvurdering er på sett og vis en diagnose. Norge står i et krysspress mellom global kriminalitet og lokale konsekvenser.

Og vurderingen sier det rett ut. Vi er helt avhengige av befolkningens tillit. Tillit til systemene som binder oss sammen.

Men hva skjer med tilliten når barn rekrutteres til kriminalitet? Når fellesskapets svekkes gjennom styrt påvirkning? Når alt dette skjer, og vi samtidig ønsker å holde fast ved ideen om Norge som verdens tryggeste land, og at slikt ikke skjer hos oss?

Det er noe nesten paradoksalt ved situasjonen. Den kriminaliteten som nå truer oss, er brutal og effektiv, ved å utnytte svakheter vi ikke liker å vedgå at vi har.

Vi står midt i et verdivalg

Det er mulig jeg maler fanden på veggen, men det er ikke hensikten. Når jeg leste trusselvurderingen oppfattet jeg den som krystallklar. Skal vi klare å løse dette, må alle bidra. Kommuner, skoler, barnevernet, næringslivet og sivilsamfunnet. Alle må med for å få til nødvendige gjennomgripende endringer.

Vi liker å si at trygghet er en del av den norske identiteten. Da må vi også huske på at trygghet krever vedlikehold.

Så hvor står vi nå?

Det er vert å gjenta at Norge fortsatt er et trygt land. Men trygghet handler ikke bare om å være best, det handler også om å være forberedt på det som skjer.

Og nå er altså dette noe av det som skjer:

• ungdom brukes som våpen,

• digital kriminalitet undergraver velferdsstaten,

Det er en del av vår nye virkelighet, og den forsvinner ikke av seg selv.

Jeg mener dette er den viktigste setningen i trusselvurderingen:

“Trygghet krever fellesskap.” 

Jeg mener det ikke fordi det er vakkert skrevet, men fordi det er sant.