Russland blir stadig farligere

Det er nå fire år siden Putins Russland gikk til fullskalaangrep på Ukraina. 24. februar 2022 markerte et tidsskille i europeisk historie, som den dagen der usannsynligheten ble virkelighet.

Mange mente at Kreml aldri ville våge en invasjon i dette omfanget. Risikoen var for stor, konsekvensene uoversiktlige. Men samtidig var det mange som lenge hadde sett tegnene i retorikken, maktforståelsen, fortellingen om et historisk Russland som måtte gjenerobres, og den stadig mer aggressive bruken av propaganda som politisk verktøy.

For det Putin-regimet har gjort de siste tiårene må ikke forveksles med et rykk av spontan galskap. Det er resultatet av en langsiktig, strategisk og dypt ideologisk dreining.

Russlands plan

For mange av oss, som forholder oss til det rasjonelle var Russlands invasjon overraskende. Men om vi ser oss litt tilbake, så ser vi at mange av de som fulgte nøyere med på signalene og historiefortellingen som vokste frem i Kreml, så og vurderte invasjonen som en klar logisk fortsettelse.

Putin-regimets ideologiske prosjekt er i dag et modernisert imperialismeprosjekt. Det handler ikke lenger alene om Sovjetnostalgi, men også om en forestilling om et Russland med en slags rettmessighet til å være en stormakt som har både moralsk og historisk krav på å forme regionen rundt seg.

Så Ukraina er ikke målet, det er middelet. Målet er et nytt maktsenter i Europa, gjennom en gjenreising av russisk dominans i vest.

Det prosjektet passer svært dårlig inn i den europeiske sikkerhetsorden vi forholder oss til, og som vi baserer vår fred og frihet på. Men det er heller ikke ment å gjøre.

Propaganda som våpen

Russland har i årtier brukt propaganda til å styrke egen befolkning og til å forme virkelighetsoppfatninger utenfor egne grenser. Det som gjør russisk informasjonskrigføring så effektiv, er at den ikke bare et tillegg til militær makt, men en del av den.

Gjennom desinformasjon, historieforfalskning, konspiratoriske narrativ og målrettede operasjoner bygger Russland alternative forklaringer på hva som skjer i verden. Målet er ikke nødvendigvis at folk skal tro på Kremls versjoner. Målet er at de skal tvile på virkeligheten.

Når alt fremstår uklart, når alle sannheter virker relative, når alle medier kan være «like korrupte», har autoritære regimer tatt et langt skritt mot seier.

For demokratiene våre mister styrke og kan ikke forsvare seg effektivt når innbyggerne ikke lenger vet hva som skal forsvares.

Intensjonen og viljen ble undervurdert

Etter fire år med krig er det tydelig at Vesten grovt undervurderte Putin-regimets vilje til å realisere den russiske imperiale ideologien.

Kapasiteten var reell, men begrenset, men viljen ble undervurdert.

Og dette er viktig, for politiske systemer handler til syvende og sist om vilje. Putin-regimet har vist at det er villig til å bruke ekstreme handlinger og ta enorme menneskelige tap for å realisere sin ideologiske visjon.

Det handlet ikke om rasjonalitet, men om et verdensbilde forankret i imperial ideologi. Og for ideologier er kostnadene sekundære, selv om det er hundre tusenvis av egne innbyggere.

Hva skal vi tro nå?

Fire år etter fullskalainvasjonen hersker det fortsatt en viss strategisk uklarhet. Vi vet at Russland ikke kommer til å stoppe av seg selv. Vi vet at krigen i Ukraina er et symptom, ikke årsaken. Vi vet at Russland fortsatt ønsker innflytelse vestover, også inn i EU og NATO-landenes informasjonssfærer.

Det store spørsmålet er derfor ikke om Russland vil forsøke å påvirke, destabilisere eller ekspandere videre. Spørsmålet er om vi endelig tar deres intensjoner på alvor, slik at vi kan stå imot.

Vi må slutte å tenke som om Russland er “normalt”

Å forstå Russland som et normalt land med normale strategiske interesser er en feilslutning. Russland styres av en elite som ser geopolitikk som et nullsumspill, hvor ustabilitet hos andre er en strategisk fordel og hvor virkeligheten effektivt kan manipuleres.

Vi må innse og med det ta det innover oss at nå er et Russland som både kjemper på slagmarken, i algoritmer, i meningsdannelse og dermed påvirker vår opplevelse av hva som er sant.

Etter fire år med fullskalakrig i Ukraina vet vi i hvert fall en ting.

Det finnes ikke lenger noen grunn til å være overrasket, og vi må slutte å tro at de spiller etter de samme reglene som oss.