I totalforsvarsåret må vi også øve på viljen, ikke bare hermetikk og vannkanner

Over tid er det etablert en trygghet i hermetikk, suppeposer, vannkanner og batterier. Etter høyt fokus gjennom mange gode kampanjer, er vi i ferd med å bli flinke til å forstå nødvendigheten av å ivareta egenberedskapen.

2026 er Totalforsvarsåret. Den muligheten bør vi også bruke til å heve blikket utover innholdet i beredskapskassene. For totalforsvaret handler om så mye mer enn hva vi har i boden. Og det handler om noe mye vanskeligere.

Det handler også om hva vi har i oss, og det som binder oss sammen. Det som gjør oss til et samfunn og et folk, og viljen som må bo i oss for å stå opp for dette.

Jeg mener ikke å redusere viktigheten av egenberedskap på noen som helst måte. Men jeg mener vi må brette ut fokuset og innse at det også er andre og helt grunnleggende ting som må øves, stimuleres og styrkes.

Regjeringen omtaler Totalforsvarsåret 2026 som en nasjonal satsing for å styrke Norges samlede evne til å forebygge, motstå og håndtere alvorlige kriser og krig. Ambisjonen er et løft med tydeligere roller, bedre planer, sterkere samhandling, og økt motstandskraft.

Det høres enkelt ut, men det er nettopp her det er utfordrende.

For totalforsvar er ikke en sektor, det er hele systemet som må henge sammen.

Summen av alt er den styrken vi avskrekker med

Totalforsvaret er summen av sivile og militære ressurser, og i en krise eller krig blir det brutalt tydelig hvor avhengig alt er av alt.

Det handler om havner, flyplasser, veier, strømforsyning, vann, helse og transport. Alt må være tilgjengelig, og både kommuner og sivile aktører må kunne støtte opp under samfunnet slik at det fungerer.

Og så handler det om noe av det aller viktigste, nemlig befolkningen. Vi som sammen utgjør samfunnet.

Når samfunnet blir sårbart og truet, blir egenberedskap mer enn et personlig prosjekt, det blir en del av den kollektive styrken og tryggheten. Når flere av oss kan stå på egne ben inn i kriser, avlaster vi fellesskapet akkurat når det trengs som mest. Det betyr færre som må ha umiddelbar hjelp, og flere som kan bidra.

Samtidig sender et samfunn som øver, snakker om og tar egenberedskap på alvor, et tydelig signal til. Vi tar ansvar, vi er forberedt, og vi er ikke et lett mål.

Robusthet virker avskrekkende. Evnen til å klare oss selv, og viljen til å gjøre det synlig, bygger både trygghet her hjemme og styrke utad.

Når noe står på spill, bli den viktigste motstandsfaktoren viljen. Og viljen må sitte i hver enkelt av oss, slik at den bor i befolkningen.

Det er viljen som er grunnstoffet til forsvar

Og det er her vi kommer til den vanskelige delen, og til det jeg mener vi må ta langt mer alvorlig, og bruke alle anledninger til å gjøre noe med.

Grunnstoffet i totalforsvaret er viljen til å stille opp. Viljen til å tåle ubehag. Viljen til å gi avkall på bekvemmelighet, for noe som er større enn oss selv og som vi er en del av.

I Sverige ser vi en utvikling som bør får varsellampene til å blinke også hos oss. Sverige viser oss nemlig hva som skjer når for mange faller utenfor samfunnet.

Da faller forsvarsviljen også!

Den siste SOM-undersøkelsen (Samhälle – Opinion – Medier) viser at bare 53 prosent av svenskene sier de vil forsvare landet ved krig, og blant unge er tallet helt ned mot 41 prosent, og viser en fallende trend over tid.

I enkelte utsatte områder ser man også lavere tillit og lavere vilje til å stille opp for fellesskapet. Dette handler ikke bare om holdninger til militæret og forsvaret, men om noe enda dypere. Når samfunnskontrakten rakner, rakner også viljen til å risikere noe for den. Norge står i dag sterkere, med rundt 76 prosent som sier de er villige til å bidra i forsvaret av landet, og stabilt høye tall for støtte til Forsvaret.

Men de samme utviklingstrekkene som skaper utenforskap i Sverige finnes også her. Hvis vi tror at norsk forsvarsvilje består av seg selv, tar vi feil. Egenberedskap, tillit, inkludering og opplevelsen av å høre til i fellesskapet er viktige fundamenter i nasjonal motstandskraft. Tør vi å ta dem for gitt?

Mitt svar på det er nei!

Derfor må vi ikke bare øve på, og styrke beredskapen i kasser og boder. Vi må også bygge et samfunn der flest mulig kjenner at de har en plass og en verdi og gjennom det en naturlig grunn til å forsvare det, om nødvendig.

Jeg er overbevist om at det både er den riktigste og den beste måten å styrke det aller viktigste. Viljen til å stå opp for det vi har felles.

For alt vi er, og alt vi har!