Hva skjer når befolkningen endrer seg stort? II

Norge står midt i en gjennomgripende endring. Demografien, altså hvordan befolkningen vår er sammensatt, er i ferd med å endre seg grunnleggende. Det påvirker arbeidslivet, velferdssamfunnet, kommunene og lokalsamfunnene våre, og utviklingen vil følge oss i flere tiår fremover.

Vi blir flere eldre, samtidig som veksten i den delen av befolkningen som skal arbeide og finansiere velferdssamfunnet blir langt svakere. Denne utviklingen skjer over hele landet, selv om utslagene varierer betydelig mellom kommuner og regioner.

De nye befolkningsfremskrivingene fra Statistisk sentralbyrå gjør utviklingen enda tydeligere. Befolkningen over 80 år forventes å mer enn dobles frem mot 2050, og allerede tidlig på 2030-tallet vil det være flere mennesker over 65 år enn barn og unge under 20 år. Samtidig forventes befolkningen samlet å vokse til rundt 6,2 millioner i 2050.

Det er verdt å stoppe litt ved akkurat dette. Norge kan altså fortsette å vokse i folketall samtidig som den demografiske utfordringen blir større.

Vi lever også lenger, og det er et resultat av et samfunn som på mange måter har lyktes. Flere får mange gode og aktive år etter at arbeidslivet er avsluttet. Samtidig følger et økende behov for helse og omsorg, tilrettelegging, boliger og tjenester når flere mennesker lever lenge og flere når de eldste aldersgruppene.

Grunnmuren forskyver seg

Andelen av befolkningen i arbeidsfør alder vil utvikle seg langt svakere enn antallet eldre. Resultatet blir at flere tjenester og oppgaver skal løses samtidig som tilgangen på arbeidskraft blir knappere.

Denne ubalansen merkes allerede. NAVs bedriftsundersøkelse for 2026 anslår at norske virksomheter mangler nær 34 000 arbeidstakere. Den klart største mangelen finnes innen helse, pleie og omsorg, hvor behovet er beregnet til rundt 9 200 personer. Helsefagarbeidere og sykepleiere er blant yrkene hvor mangelen er størst.

Kampen om kvalifisert arbeidskraft blir heller ingen konkurranse som bare foregår mellom kommuner. Næringslivet, staten, sykehusene, kommunene og andre deler av arbeidslivet skal hente mennesker fra den samme begrensede arbeidsstyrken.

Telemarksforsking har forsøkt å beregne hvordan dette kan utvikle seg lokalt frem mot 2050. Analysene viser at mange kommuner kan komme i en situasjon hvor behovet for arbeidskraft blir større enn antallet sysselsatte som bor der. I de minst sentrale kommunene kan nedgangen i antall sysselsatte bli særlig sterk.

Dette utfordrer en del av måten vi tradisjonelt har diskutert kommunenes fremtid på. Befolkningsvekst blir ofte behandlet som et mål på om et sted lykkes, men vekst alene sier stadig mindre om hvor godt rustet et lokalsamfunn faktisk er. SSB forventer at 63 prosent av kommunene vil vokse frem mot 2050, samtidig som aldringen vil prege nesten hele landet.

Nye løsninger krever også forståelse

Det blir stadig mindre realistisk å basere løsningene på at vi skal rekruttere oss ut av utfordringene. Arbeidskraften finnes ganske enkelt ikke i det omfanget som ville vært nødvendig dersom alle tjenester skulle bemannes og organiseres på samme måte som i dag.

Dermed må ressursene brukes bedre. Det gjelder mennesker, penger, kompetanse og teknologi. Nye arbeidsformer og nye måter å organisere tjenestene på kommer til å bli nødvendige, samtidig som kommuner må samarbeide mer og utdanningssystemet må ha en langt tettere forbindelse med behovene i arbeidslivet.

Dette krever også en åpen samtale med innbyggerne. Omstilling blir vanskelig dersom den først blir forklart når en tjeneste skal endres eller et tilbud allerede står under press. Vi trenger større forståelse for hvorfor samfunnet må organiseres annerledes når forholdet mellom dem som trenger tjenester og dem som skal levere dem endrer seg.

Riksrevisjonen ga i juni en ganske alvorlig påminnelse om dette. Undersøkelsen av kommunale helse og omsorgstjenester viser at kommunene i liten grad har dimensjonert tjenestene for veksten i antall eldre, at mange mangler konkrete planer for fremtidige behov og at hver femte kommune oppgir at de har for få ansatte med riktig kompetanse til å gi forsvarlige tjenester til eldre i sykehjem.

Det interessante er derfor kanskje hvor mye vi allerede vet, samtidig som det fortsatt er krevende å omsette kunnskapen til reelle endringer.

Arbeidskraftmangelen angår hele samfunnet

Endringene kommer gradvis. Litt færre søkere til stillinger, større vanskeligheter med å finne bestemte faggrupper, økende press på medarbeidere og stadig flere oppgaver som skal fordeles på de samme menneskene.

Over tid blir summen betydelig.

Samfunnet vårt bæres av mennesker som får hverdagen til å fungere. Læreren, helsefagarbeideren, ingeniøren, håndverkeren, sjåføren, planleggeren, renholderen og alle de andre som hver dag sørger for at tjenester og virksomheter fungerer.

Når gapet mellom behovene og tilgjengelig arbeidskraft vokser, påvirker det både kvaliteten på velferden og muligheten til å utvikle næringslivet og lokalsamfunnene videre.

Det er derfor for enkelt å omtale dette som en rekrutteringsutfordring. Vi står overfor en samfunnsutfordring som vil påvirke hvordan Norge fungerer og hvilke forventninger vi realistisk kan ha til både offentlig og privat sektor.

Har vi råd til å la mennesker stå utenfor?

Samtidig har Norge mange mennesker som av ulike grunner har svak eller ingen tilknytning til arbeidslivet. Unge står utenfor arbeid og utdanning. Mennesker med funksjonsnedsettelser møter barrierer selv om de ønsker å arbeide. Seniorer med både kompetanse og arbeidsevne forlater arbeidslivet, og mange innvandrere har kompetanse som ikke blir brukt godt nok.

Når arbeidskraft blir en knappere ressurs, blir det vanskeligere å akseptere at mennesker som kan og ønsker å bidra blir stående utenfor.

Dette gjelder også integreringen. I 2025 var 67,5 prosent av innvandrere mellom 20 og 66 år sysselsatt, sammenlignet med 79,5 prosent i resten av befolkningen. Forskjellene mellom innvandrergrupper er store og tallene må derfor brukes med varsomhet, men de viser samtidig hvor betydelig potensialet er dersom flere kommer inn i arbeid.

Samtidig viser de nye befolkningsfremskrivingene at innvandring vil spille en stadig viktigere rolle i selve befolkningsutviklingen. SSB forventer at andelen innvandrere øker fra rundt 17 prosent i dag til rundt 22 prosent i 2050. Etter 2046 forventes flere dødsfall enn fødsler, og videre befolkningsvekst i hovedalternativet vil da være drevet av nettoinnvandring.

Det gjør integrering til en stadig viktigere del av demografidiskusjonen. Språk, utdanning, arbeid og deltakelse får større betydning både for den enkelte og for samfunnets bærekraft. Samtidig må vi klare å skape tilhørighet og oppslutning om de verdiene og spillereglene som binder et samfunn sammen.

Mennesker må få muligheten til å bidra, og samfunnet må kunne ha tydelige forventninger om deltakelse.

Sterke samfunn bygges av mange hender

Perspektivmeldingen har lenge pekt på at Norge må klare mer med de menneskene vi har. Offentlig sektor må arbeide annerledes og mer effektivt, men effektivisering alene vil neppe være tilstrekkelig når både arbeidskraftbehovet og alderssammensetningen endrer seg så kraftig.

Vi trenger derfor en bredere diskusjon om hvordan flere kan delta og hvordan de menneskelige ressursene kan brukes bedre.

Jeg tror kommuner og regioner som lykkes best, vil være de som klarer å se denne helheten. De må skape steder hvor mennesker faktisk ønsker å bo, arbeide og bli værende. Da handler attraktivitet om langt mer enn arbeidsplasser og boligbygging.

Frivillighet, kultur, gode tjenester, utdanning, næringsliv, møteplasser og lokale fellesskap påvirker alle om mennesker velger et sted og bygger livet sitt der.

Utdanningssystemet må samtidig ha en sterkere forbindelse med kompetansen arbeidslivet trenger, og arbeidsgivere må bli bedre til å se mennesker som tidligere kanskje ikke har passet inn i de tradisjonelle rekrutteringsløpene.

Også teknologien vil spille en viktig rolle. Riksrevisjonen viser at nesten alle kommuner har tatt i bruk velferdsteknologi, men at gevinstene foreløpig i begrenset grad er hentet ut. Det illustrerer hvor stor forskjell det er mellom å anskaffe nye løsninger og faktisk organisere arbeidet på en ny måte.

Det krever at vi tar utviklingen på alvor

Demografiske endringer har den egenskapen at de kan være både dramatiske og langsomme på samme tid. Vi kjenner utviklingen mange år før konsekvensene kommer for fullt, og nettopp derfor er det lett å skyve de vanskeligste valgene foran oss.

Det bør vi være forsiktige med nå.

Kommuner diskuterer allerede økonomi, omsorgsplasser, skolekapasitet og rekruttering som følge av demografien. Det er nødvendige diskusjoner, men de bør inngå i en større samtale om hvordan samfunnet skal fungere når menneskene blir den knappeste ressursen.

For det vil være mennesker vi trenger for å sikre god velferd. Mennesker som skaper arbeidsplasser og verdier. Mennesker som utvikler lokalsamfunnene, tar vare på andre og bidrar til fellesskapet.

Der ligger også muligheten i den store demografiske endringen.

Vi kan bruke den til å skape et samfunn hvor flere får delta, hvor kompetanse brukes bedre og hvor vi legger større vekt på fellesskapene som gjør at mennesker ønsker å høre til.

Når befolkningen endrer seg stort, må også måten vi tenker samfunn på utvikle seg.

Det viktigste blir kanskje å klare det uten å miste det som gjorde samfunnet sterkt i utgangspunktet.

Dette er en oppdatert videreføring av en kronikk jeg tidligere har skrevet om de store demografiske endringene. Nye befolkningsframskrivinger og ferske analyser fra blant andre SSB, NAV og Riksrevisjonen gjør flere av spørsmålene enda mer aktuelle.