Hybridkrig, angrep vi ikke ser som angrep

Det er lett å la seg berolige av store tall. Flere milliarder til Forsvaret. Nye fartøy. Flere våpenplattformer. Mer ammunisjon.

Men hva om det første angrepet ikke kommer fra et missil, men fra et tastetrykk? Hva om angrepet ikke starter i Finnmark, men i ett viktig fiberknutepunktet, i strømforsyningen, i logistikksystemet som sørger for mat i butikkene, eller i tilliten som får oss til å følge myndighetenes råd når noe skjer?

Det er dette som ligger under professor Tormod Heier sitt ubehagelige utsagn om at «Vi ruster oss til feil krig». Heier peker på at et stort militært angrep kan være det verste, men samtidig det minst sannsynlige. Han peker vider på at det mest sannsynlige vil være hybride sabotasje- og påvirkningsoperasjoner som i stor grad må håndteres av politi og sivile beredskapsaktører.

Og når tidligere forsvarssjef Sverre Diesen peker på at det ikke hjelper å «telle divisjoner» hvis de ikke er der når det smeller, minner også han oss på noe viktig. Avskrekking handler ikke bare om kapasitet på papiret, men om faktisk tilstedeværelse, reaksjonsevne og utholdenhet.

Jeg er helt sikker på at begge har rett, men nå vil jeg konsentrere meg om det som kommer først, det som allerede er rettet mot oss. Den hybride trusselen.

For det som gjør hybridtrusselen så farlig, er at den ikke erstatter den militære trusselen, den forbereder den. Den tester oss. Den sliter oss ut, og gjør oss trege, Den splitter oss og gjør oss usikre, akkurat når beslutninger må tas raskt.

Det mest sannsynlige angrepet vil ligne på “uhell”

Hybrid krigføring har en stor fordel for angriperen. Den kan gjennomføres uten at vi er sikre på om vi faktisk er under angrep.

Kabler kan kuttes på havbunnen. Strøm kan forsvinne. Kritiske systemer kan rammes. Olje- og gassinstallasjoner kan saboteres. Og samtidig kan påvirkningsoperasjoner forsterke mistillit og polarisering, slik at vi krangler mer med hverandre enn vi samarbeider om å løse problemet.

Poenget er ikke at alt som skjer er sabotasje. Poenget er at når vi blir usikre på om det er sabotasje, begynner hele samfunnet å nøle. Og nøling er en undervurdert sårbarhet.

Førstelinjeforsvaret er sivilsamfunnet

Poenget er at vi ikke må ignorere muligheten for krig. Tvert imot. En krig i fullskala kan i verste fall inntreffe, og Forsvaret må dimensjoneres og forberede seg på det.

Men det er noe vi ofte glemmer bort i dette bildet, som stadig blir mer komplisert og sammensatt.

Førstelinjeforsvaret til Norge og Europa er i stor grad sivilsamfunnet.

Og det er i sivilsamfunnet påvirkningens uttelling ligger. Ikke i okkuperte kvadratkilometer, men i endret politisk atferd hos oss. For eksempel gjennom mindre oppslutning om støtte til Ukraina, mer intern konflikt, mer mistillit og mer handlingslammelse.

Det er her hybridkrigen er genial i sin kynisme. Den kan kamufleres som «uhell», «tilfeldigheter», «kriminalitet» eller «bare debatt». Den skjer i stor grad under terskelen for krig, men har full effekt over terskelen.

Hva om telenettet går i svart?

Sårbarheten består av avhengigheter.

Hvor mange avhengigheter må vi klare oss uten dersom for eksempel systemene til Telenor, Telia og Ice går i svart, og forblir i svart?

Og hva skjer hvis mat- og vareflyten stopper? Hvis de store grossist- og distribusjonssystemene knekker? Hvis transport, helse, luftfart eller havnefunksjoner lammes?

Da snakker vi ikke om geopolitikk og militære kapasiteter. Da snakker vi om timer og dager før et helt samfunn mister sin funksjon, og før den militære evnen, som er helt avhengig av sivile systemer, kneler og alt bryter sammen.

Dette er også grunnen til at NSM har vært så tydelig på at sabotasjeforsøk i Norge vurderes som sannsynlig, og at virksomheter må iverksette forebyggende tiltak.

Hybrid handler ikke bare om «cyber». Det handler om at alt henger sammen med alt, og at noen kan ha nytte av forsøke å rive i de trådene og nervene vi er helt avhengig av for at samfunnet skal fungere.

Totalforsvar, på ordentlig

Det er ikke tilfeldig at 2026 er utpekt som Totalforsvarsåret. Myndighetene beskriver totalforsvaret som et ansvar som går gjennom hele samfunnet inkludert næringsliv, frivillige, kommuner, staten og enkeltpersoner, med kunnskap, ressurser, årvåkenhet og vilje til å stå sammen.

Forsvaret selv er tydelig. Norge kan ikke forsvares av militære styrker alene. Havner, veier, strøm, vann, helse og kommunikasjon må fungere, og befolkningen må være robust.

Det er dette totalforsvar betyr. Ikke bare «hermetikk og vannkanner» alene, men systemer, samhandling og motstandskraft.

Finland skjønte det før oss

Finland har i årevis snakket om «comprehensive security» – en modell der vitale samfunnsfunksjoner ivaretas i samarbeid mellom myndigheter, næringsliv, organisasjoner og borgere, i alle situasjoner.

Det mest interessante er ikke organisasjonskartet. Det er grunnideen om at enkeltmenneskets kompetanse, holdninger og tillit er en del av sikkerheten, og at gjensidig tillit er et bærende element i samfunnets robusthet.

Det er akkurat dette hybrid krigføring ønsker å ødelegge.

Viktige grep mot det som allerede pågår

Vi må selvsagt styrke den militære evnen, og det har jeg tatt til orde for flere ganger. Russlands invasjon av Ukraina har endret sikkerhetsbildet dramatisk, og norske myndigheter omtaler situasjonen som den mest alvorlige siden andre verdenskrig.

Det ville være naivt å avskrive russisk militær interesse for å presse seg vestover, direkte eller indirekte når vi ser hvordan de bruker makt for å flytte grenser.

Men dersom vi bare ruster oss for det konvensjonelle, gjør vi oss sårbare der vi er aller svakest.

Den farligste misforståelsen nå, er å tro at vi må velge mellom enten «hybrid» eller «konvensjonelt». Det vi må forholde oss til er rekkefølge og helhet.

Hybridkrigen er ofte det som kommer først. Den som svekker oss før noe større kan skje. Den som gjør oss usikre på hva som skjer, hvem som står bak, og hva vi har lov til å svare med.

Hvis vi på alvor tar det inn over oss, blir spørsmålet også om vi har et samfunn som fungerer når noen prøver å få det til å slutte å fungere, ikke bare om vi har nok våpen.

Det er der vi må ruste oss.

Og det må skje nå, mens vi fortsatt har tid, tillit og frihet nok til å gjøre det uten panikk.