Billetten på kjøkkenbordet

På kjøkkenbordet hjemme ligger det en liten papirlapp som jeg ikke har klart å kaste.

Det er egentlig ingen grunn til at den fortsatt skal ligge der, da det er inngangsbilletten til et museum. Slike billetter havner vanligvis ganske raskt i papiravfallet, men ikke denne.

Billetten er fra Kjerratmuseet i Åsa.

Jeg har kjørt forbi og syklet forbi museet i mange år. Sett skiltet, visst omtrent hva det var og tenkt at dit burde jeg dra en gang. Forrige helg gjorde vi det.

Jeg gikk inn på det lille museet ganske uvitende og kom ut igjen nærmest frelst.

For historien om Kjerraten i Åsa er en fantastisk historie som noen heldigvis har tatt vare på. En historie jeg absolutt burde ha oppsøkt for lenge siden.

En tømmerstokks vanvittige reise

Det begynner egentlig ikke i Åsa.

Det begynner langt oppe i skogene i Land og Valdres.

Peder Anker på Bogstad drev store sagbruk langs Lysakerelven, men skogene som naturlig kunne levere tømmer gjennom Sørkedalsvassdraget var blitt hardt utnyttet. Da etterspørselen etter trelast økte kraftig mot slutten av 1700-tallet, bestemte han seg for å kjøpe store skogområder lenger nord.

Det bemerkelsesverdige er at han ikke først kjøpte skogene og deretter begynte å lure på hvordan tømmeret skulle komme frem.

Planen for transporten lå der allerede.

Og når vi ser på kartet, ser vi hvor ambisiøs den planen var.

Tømmer fra skogene i Valdres skulle fløtes ned gjennom vassdragene mot Ringerike. Det kom ned mot Hønefoss, videre ut i Tyrifjorden og måtte så føres den lange veien over fjorden, rundt Røyse og inn gjennom Kroksund til Steinsfjorden og helt inn til Åsa.

På de store vannflatene kunne ikke strømmen gjøre dette arbeidet.

Tømmeret måtte samles og flyttes med annen kraft. Flåter ble ført ved hjelp av seil, og etter hvert ble det utviklet løsninger der flåtene ble forankret og vinsjet fremover med tømmeret på slep. Senere kom dampbåtene og overtok mer av arbeidet.

Bare denne delen av historien er imponerende.

Tenk på alt arbeidet som ligger bak det vi gjerne beskriver som at «tømmeret ble fløtet til Åsa».

Stokkene skulle ned elvene, gjennom vannene, ut Tyrifjorden, rundt Røyse, gjennom Kroksund og hele veien til Åsa innerst i Steinsfjorden.

Og da var reisen på ingen måte over.

Nesten 400 meter opp gjennom Krokskogen

Høydeforskjellen mellom Steinsfjorden og Damtjern er nesten 400 meter. På den andre siden av vannskillet lå vassdragene som kunne føre tømmeret videre sørover gjennom Nordmarka og mot Bogstad.

Det var en hindring Peder Anker allerede hadde bestemt seg for å overvinne.

Fra 1803 begynte oppmålingen av traseen. I årene som fulgte arbeidet i perioder mellom 200 og 300 mennesker med anlegget.

Resultatet ble Kjerraten. Det største driftsanlegget noen privatperson bygget i Norden på den tiden.

Et system av vannhjul, renner, kjettinger og mekanikk som festet tømmerstokkene og trakk dem oppover åssiden, etappe etter etappe.

Vannet var motoren.

Jeg skal ikke forsøke å forklare alle de tekniske løsningene. Det gjør menneskene på Kjerratmuseet langt bedre enn meg. Men det er noe med å stå foran modellene og den rekonstruerte teknikken og forstå hva man ser.

Dette ble bygget for mer enn 200 år siden.

Vann skulle ledes dit det trengtes. Store hjul skulle drive kjettinger som igjen skulle trekke tunge tømmerstokker etappe for etappe opp gjennom et bratt skogsterreng. Systemene måtte virke sammen, repareres og holdes i gang gjennom de ukene vannføringen gjorde driften mulig.

Og det skulle ikke løfte noen få stokker.

Kjerraten kunne frakte omkring 240 tømmerstokker i døgnet.

Det er først når man forsøker å forestille seg dette ute i terrenget opp mot Damtjern at det enorme i dette begynner å synke inn.

Fremdeles var ikke tømmerstokken fremme

Og selv om tømmerstokken var på Damtjern, var ikke det slutten på den krevende delen.

Derfra måtte tømmeret videre over vannskillet og frem til Storflåtan, slik at det kunne komme inn i Sørkedalsvassdraget.

Et system med kanaler og sluser fungerte ikke som ønsket, og det måtte løses på en helt annen måte.

Først ble hester brukt til transport. Senere forsøkte man også en siste kjerrat, men vannkraften var for svak. Til slutt ble løsningen en skinnebane hvor hester trakk vogner med tømmeret over den siste strekningen.

Det er noe av det som fascinerer meg mest. At de fortsatte å løse alle de store problemene som må ha dukket opp, uten å gi opp.

En kanal fungerer ikke. Da prøver man noe annet. Vannkraften er utilstrekkelig. Da bygger man en skinnebane og setter inn hester.

Målet lå fast. Tømmeret skulle frem.

Da stokkene endelig nådde Storflåtan, kunne vannet igjen overta som kraft for mye av transporten.

Så fortsatte ferden gjennom Nordmarkas vann og elver, ned Sørkedalen, gjennom Bogstadvannet og videre mot sagbrukene i Lysakerelven.

La oss stoppe opp litt. En tømmerstokk som var felt, kvistet og håndtert langt oppe i Valdres kunne dermed ende ved Peder Ankers sagbruk etter en reise gjennom et sammenhengende transportsystem av elver, innsjøer, tømmerflåter, kjerrater, hester, skinnebane og nye vassdrag.

Alt dette tidlig på 1800-tallet.

Jeg kjenner at jeg blir litt ydmyk av dette. Når jeg hører historien om pågangsmotet, innsatsen og hjernekraften til dem som sto bak.

Menneskene bak

Det er fort gjort å gjøre dette til historien om Peder Anker.

Det var han som hadde ambisjonen, kapitalen og viljen til å gjennomføre et prosjekt som må ha vært uvanlig dristig i sin tid. Sammen med dyktige fagfolk og kloke hoder fant de løsninger på problemene som sto mellom skogene i Valdres og sagbrukene ved Bogstad.

Bak den imponerende ingeniørkunsten lå det også en enorm mengde fysisk arbeid fra hundrevis av mennesker. Tungt arbeid med tømmer, bygging, drift og reparasjoner.

Men det er også noen andre mennesker jeg begynte å tenke på da jeg gikk rundt på Kjerratmuseet.

Det er de som er der nå, og som bringer historien videre.

Kjerraten sluttet å gå i 1850. Menneskene som bygget og drev den forsvant, skogen vokste til og treverket i de gamle anleggene gikk gradvis tilbake til naturen.

Historien kunne ganske enkelt ha blitt borte sammen med dem.

Det gjorde den ikke, for heldigvis mente noen at denne historien var viktig nok til å ta vare på.

Gjennom mange år har ildsjeler i Åsa samlet inn kunnskap og gjenstander, dokumentert sporene etter anlegget, rekonstruert deler av det og bygget opp et museum som gjør historien forståelig for oss som kommer mer enn 200 år senere.

Frivillig og på dugnad.

Det synes jeg det er noe fint ved.

Først menneskene som brukte kunnskap, arbeidsinnsats og pågangsmot på å få tømmeret ut av skogen, ned vassdragene, over fjordene, opp åssiden og over vannskillene.

Så alle de menneskene som flere generasjoner senere bruker sin egen tid og sitt eget engasjement på at vi ikke skal glemme hva dette var, hva det betydde i historien og menneskene som gjorde det.

Jeg tror vi noen ganger undervurderer betydningen av ildsjeler som hjelper oss med vår felles hukommelse.

De tar ikke bare vare på gamle bygninger, maskiner og gjenstander. De tar også vare på et steds hukommelse ved å gjøre historien tilgjengelig for oss andre.

Et sted trenger hukommelse

Vi bruker mye tid på å diskutere hvordan vi skal utvikle lokalsamfunnene våre, hvordan vi skal skape attraktive steder, tilhørighet og gode fellesskap.

Jeg tror historien har en viktig plass i dette.

Det betyr noe å vite hva som skjedde her før oss. Hvorfor det finnes ruiner inne i skogen, hvorfor en gammel trase går der den går opp gjennom lia, hvorfor vann er demmet opp, og hva menneskene som bodde her faktisk var i stand til å få til.

Lokalhistorien gjør stedet rikere.

Åsa er i hvert fall ikke helt det samme stedet for meg etter besøket på Kjerratmuseet.

Jeg kommer nok ikke til å kjøre langs Steinsfjorden uten et eller annet sted i bakhodet å se for meg tømmeret som en gang ble ført innover fjorden. Og jeg kommer nok til å se annerledes på åssidene opp mot Damtjern.

Noen dyktige frivillige ildsjeler på Kjerratmuseet i Åsa har sørget for det.

Tusen takk! Det er en takk dere virkelig fortjener. Dere driver samfunnsbygging ved å sørge for at historien fortsatt er en del av stedet vi lever på.

Billetten ligger fortsatt der

Jeg har altså kjørt og syklet forbi Kjerratmuseet mange ganger.

Vi reiser gjerne langt for å oppleve historie og kultur samtidig som vi passerer fantastiske fortellinger rett utenfor vår egen stuedør uten egentlig å kjenne dem.

Men denne søndagen tok vi av veien i Åsa.

Der fikk vi høre historien om Peder Ankers enorme prosjekt. Om vannhjulene og tømmerstokkene, flåtene over fjordene, menneskene langs vassdragene, hestene over Nordmarka og alle de som trodde på og fikk dette systemet til å fungere.

Men vi møtte også mennesker som mer enn 200 år senere bruker tiden sin på at denne historien ikke skal bli borte.

Det gjorde et sterkt inntrykk.

Og på kjøkkenbordet hjemme ligger fortsatt billetten.

Jeg kommer sikkert til å kaste den.

Bare ikke ennå.