Hva skjer når befolkningen endrer seg stort?

Norge står midt i en gjennomgripende endring. Demografien, eller hvordan befolkningen er sammensatt endrer seg grunnleggende. Selve grunnmuren og stabiliteten i samfunnet slik vi alltid har kjent det, er i ferd med å forskyve seg på en måte som vil påvirke oss alle i flere tiår fremover.

Vi blir stadig flere eldre, stadig færre yngre, og dermed færre mennesker i yrkesaktiv alder til å bære velferdsstaten videre. Denne utviklingen skjer i hele landet og Ringerike er ikke noe unntak.

I tillegg lever vi også lenger, noe som er et resultat av et samfunn som har lyktes.

Men med denne suksessen følger det også noe annet med. Et økende behov for helse- og omsorgstjenester. Fra hjemmebasert omsorg til sykehjem, spesialisert behandling og tilrettelegging for aktive eldre.

Grunnmuren forskyver seg

Samtidig står vi overfor en andel av befolkningen i arbeidsfør alder som vokser langt saktere, eller som til og med minker. Det betyr at det må leveres stadig flere tjenester til flere, med relativt færre hender.

Denne ubalansen mellom tjenestebehov og arbeidskrafttilgang er allerede merkbar, og den vil bli enda tydeligere i årene som kommer. Utfordringene med å rekruttere ansatte til helse- og omsorgssektoren er noe som merkes allerede nå.

Kampen om kvalifisert arbeidskraft vil ikke bare være en konkurranse mellom kommunene, som bare berører kommunene. Den konkurransen vil berøre alle sektorer, både offentlig og privat.

Nye løsninger gir behov for å forstå

Derfor kan vi ikke basere oss på den tradisjonelle løsningen om at vi «skal rekruttere oss ut» av utfordringen. Det vil ikke være nytte denne gangen. Nå må vi tenke smartere, bredere og mer langsiktig.

Det betyr at vi alle må bruke ressursene bedre, både de menneskelige, økonomiske og teknologiske. Vi må godta at det tas i bruk nye løsninger, nye arbeidsformer og nye måter å organisere dette på.

Kommuner må samarbeide mer, ikke mindre, og innbyggere må involveres på en måte som gjør at vi både forstår utfordringene og kan diskutere løsningene sammen.

For dette handler ikke bare om tall, reformer og budsjetter. Det handler om realiteter, løsninger og det aller viktigste, fellesskapet vårt. Det vi står opp for, tror på og bringer videre.

Arbeidskraftmangelen blir også en samfunnsrisiko

Det skjer sakte og i det stille. Litt færre søkere til stillinger, litt lengre ventetid i helsetjenestene og litt større press på de ansatte. Rapporten Mangel på arbeidskraft i kommunene (RNR 924) viser hvordan dette litt akkumulerer seg til et strukturelt problem som i årene fremover kan skake grunnmuren i norske kommuner.

Telemarksforskning sin analyser viser at mange kommuner vil få større etterspørsel etter arbeidskraft enn det finnes bosatte arbeidstakere. I flere distrikter synker antallet sysselsatte raskere enn folketallet.

Dette er ingen fremtidsfantasi. Dette er dokumentert og viser endringen i demografien i praksis. Færre unge, flere eldre og økende behov for arbeidskraft innen helse og omsorg, akkurat der arbeidskraftmangelen allerede er mest akutt.

NAVs bedriftsundersøkelse viser at helse- og omsorgstjenestene står for den største mangelen på arbeidskraft, med nesten 14 000 ubesatte stillinger i 2024, særlig blant sykepleiere og helsefagarbeidere.

Dette handler derfor om mer enn å løse oppgaver. Det handler også om samfunnets evne til å stå oppreist.

Når vi ikke klarer å fylle rollene, svekkes robustheten og beredskapen

Samfunn består av mennesker som får landet til å gå rundt, det er læreren, helsefagarbeideren, planleggeren, brannkonstabelen, ingeniøren og renholderen. Når gapet mellom behov og tilgjengelig arbeidskraft vokser, utfordres kapasiteten i tjenestene, sammen med samfunnets samlede beredskap.

Telemarksforskning viser at mange kommuner i fremtiden vil ha behov for langt flere arbeidstakere enn det finnes sysselsatte bosatt i kommunen. I distriktene gjør lange avstander at innpendling ikke vil være en realistisk løsning.

Med andre ord. Om vi ikke klarer å tiltrekke, utvikle og holde på folk, så vil både skole, helse og teknisk sektor rakne i kanten. Samtidig vil evnen til å håndtere kriser, enten det er flom, skogbrann, smitte, sikkerhetshendelser eller digital sårbarhet, svekkes fordi de samme menneskene som bærer oppgavene i hverdagen også bærer oppgavene ved hendelser som krever beredskapsinnsats.

Dette er noe vi ofte glemmer når alt handler om rekrutteringsutfordringer. Mangelen på folk er altså ikke bare et rekrutteringsproblem, det er også et samfunnsproblem.

Lav inkludering, gir høy sårbarhet

Norge står samtidig i en situasjon der vi har tusenvis av mennesker med delvis eller lav tilknytning til arbeidslivet. Vi har unge utenfor arbeid og utdanning. Vi har innvandrere som sitter på kompetanse som ikke blir brukt. Vi har mennesker med nedsatt funksjonsevne som vil jobbe, men som møter barrierer.

Og så har vi seniorer som ønsker å bidra, men som presses ut av systemer som er like rigide som de er velmenende.

Når vi samtidig står i en historisk arbeidskraftmangel, blir spørsmålet nesten absurd i sin enkelhet. Har vi virkelig råd til å la folk stå utenfor?

Rapporter både fra Telemarksforskning og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse viser at utfordringene fremover gjelder både kvalifisert arbeidskraft og fagarbeidere. Kvalifiserte fagfolk innen helse, omsorg, byggfag og tekniske fag er allerede en knapp ressurs, som vil bli enda knappere.

Det betyr at inkludering er en av de mest presserende investeringene i både samfunnssikkerhet og bærekraft.

Sterke samfunn bygges av mange hender

Perspektivmeldingen, som både regjering og fagmiljøer viser til, minner oss om det samme. Norge må klare mer med færre. Offentlig sektor må effektiviseres, men det vil ikke være nok til å tette gapet.

Det må tenkes mer fundamentalt. Hvordan kan vi rekruttere flere, og hvordan kan vi mobilisere alle?

Jeg tror at de som vinner i denne konkurransen evner å se en grunnleggende helhet. En helhet som blant annet betyr å skape kommuner og regioner som folk faktisk ønsker å bo i. Det betyr å løfte de lokale fellesskapene av frivillighet, kultur, næringsliv, servicefunksjoner og alt det som gjør at folk velger et sted, og ikke bare en jobb.

Jeg tror det også betyr at utdanningssystemet må spille mer på lag med det arbeidslivet faktisk behøver, og ikke være en fabrikk som produserer kompetanse uten mottakere.

Og det betyr at arbeidsgivere må se verdien av mangfold og alternative karriereveier.

Å bygge et robust samfunn krever krever alvor

Jeg har skrevet noe om dette tidligere.

Et sterkt samfunn bygges nedenfra. Av mennesker som får muligheten til å bidra, av fellesskap som skaper tilhørighet og av systemer som er sterke nok til å tåle uforutsette hendelser.

Arbeidskraftmangelen må møtes med mot, strukturelle endringer og en grunnleggende diskusjon om hva slags samfunn vi faktisk ønsker.

• Hvis vi vil ha nok og god beredskap, må vi ha folk.

• Vil vi ha trygg og god velferd, må vi ha folk.

• Vil vi ha levende gode lokalsamfunn, må vi ha folk.

Og kanskje er dette både vår største utfordring, og vår største mulighet.

Å bygge et samfunn der alle som kan og vil, faktisk får være med.

Dette er ikke bare fordi vi trenger de som arbeidskraft, men fordi fellesskapet blir så mye sterkere når flere får bidra i det.