Vi må bruke det vi vil beholde

Torsdag 17. september åpnet dørene igjen til musikalen Edvard på Gledeshuset.

Jeg fikk med meg nypremieren.

Det var en forestilling på et nivå det er grunn til å være skikkelig stolt av. Stor musikal, sterke prestasjoner på scenen, flott musikk og en produksjon som viser hva som faktisk er mulig å få til her i Hønefoss.

Nå spilles forestillingen videre.

Slike satsinger betyr noe for stedet vårt. De gir oss opplevelser, møteplasser og noe å være stolte av, og gjør Hønefoss mer attraktivt.

Dette viser også at store ambisjoner ikke trenger en storbyadresse.

Det er enkelt å være publikum, og det skal det også være. Men lenge før vi kommer inn dørene, har andre holdt på i måneder og år.

Noen må våge å begynne

Først må noen få ideen. Så må de tro såpass mye på den at de begynner å realisere den.

Så må de få andre til å tro på ideen og bli med, skrive, komponere, øve, organisere og få alle de små og store tingene på plass.

Og på et tidspunkt må noen bestemme seg for at dette skal de jammen meg få til, og våge å satse.

Jeg er ikke alene om å ha stor respekt for folk som gjør dette.

De som får en idé, tør å prøve, som ikke nøyer seg med å si at det burde skje noe, men som setter i gang, satser og lager noe. Det står respekt av dem som våger å legge ambisjonene høyt, også i en ganske liten by.

Det er noe av alt det flotte med musikalen Edvard.

Noen har rett og slett tenkt stort i Hønefoss, og gjennomført det.

Resten av oss kommer ganske bekymringsløst inn i historien når dørene åpnes. Vi kjøper billett, finner plassene våre, prater litt med dem vi kjenner og venter på at lyset skal dempes.

Slik skal det være, men det skader ikke å tenke litt over alt som måtte klaffe og komme på plass før vi kunne sette oss ned i salen.

Det er lett å like at noe finnes

De fleste av oss vil gjerne at Hønefoss skal være et sted hvor det skjer noe.

Vi liker å ha gode restauranter, butikker, konserter, forestillinger og arrangementer.

Men det er en stor forskjell på å like at noe finnes og faktisk bruke det.

Vi kan være glade for tilbudene vi har i byen, men de trenger kunder og gjester. Vi kan være stolte av forestillingene som settes opp, men de trenger publikum.

Noen må komme.

Og noen av dem må være oss. Vi som liker at noe finnes.

Konkurransen for alle som skaper opplevelser for oss, ligger i at det har blitt veldig enkelt å bli hjemme. Vi har nærmest ubegrenset med underholdning tilgjengelig fra sofaen hjemme. Derfor blir altfor ofte den enkleste beslutningen valgt: «Vi tar det en annen gang.»

Men den andre gangen kommer ikke alltid.

Skal tilbudene finnes videre, må vi også kjøpe billett, forlate sofaen og møte opp.

Vi gjør dette fordi det gir oss noe, og fordi vi har lyst til å oppleve det noen har skapt.

Og det er slik vi gjør det mulig for folk å våge å satse igjen. Å satse på at det finnes mennesker her som både har lyst og behov for opplevelser som gir oss noe.

Vi har sett hva det kan bli

Hønefossrevyen er et nærliggende eksempel.

Den vokste gjennom mange år til noe vi ble skikkelig stolte av, og som vi etter hvert kanskje også tok litt for gitt. Den var der hver sommer og ble en del av Hønefoss.

I sommer var det slutt i den formen vi hadde blitt vant til og hadde kjent så lenge.

Etterpå har jeg tenkt på hvor lett det er å bli vant til at slike ting bare finnes.

For det gjør de jo ikke. Det må begynne et sted, med noen som bestemmer seg for å prøve.

Derfor har jeg stor respekt for dem som nå satser på Edvard igjen, og for alle andre som setter i gang store og små prosjekter her i kommunen.

De gir oss opplevelser, møteplasser og noe å være stolte av. Og de gir oss noe som ellers ikke ville vært her.

Det har også betydning for hvor attraktivt et sted er.

I praksis handler dette om hvordan vi opplever stedet vårt, om mennesker utenfra har en grunn til å komme hit, og om vi som bor her kjenner stolthet over det som skjer rundt oss.

Kultur og opplevelser løser selvfølgelig ikke alt alene. Men de er en del av det som gjør et sted levende, fordi de treffer oss.

Det er kanskje også noe av det viktigste ved slike satsinger.

De gir oss mer enn selve forestillingen.

De gir oss noe å glede oss til, snakke om og huske etterpå. De skaper liv, trekker folk sammen og blir etter hvert en del av historien vi forteller om byen vår.

Og når noen klarer å skape noe virkelig bra her, er det grunn til å være stolt.

Det er på sin plass å si takk til Bror Andersen, Syver Winness Storskogen, Thomas Klevjer og Guro Karijord, som gir oss musikalen Edvard. Og til alle de andre som har brukt tid og krefter på å få dette opp på scenen.

Hvorfor skulle dette vært et annet sted?

Jeg kjenner ikke alt som har skjedd på veien fra den første ideen til det vi nå kan oppleve på Gledeshuset. Men jeg vet at det krever noe å bestemme seg for å lage en helt ny musikal i Hønefoss og faktisk gjennomføre det.

Derfor reagerer jeg litt annerledes enn tidligere på en kommentar vi av og til hører når noe virkelig stort og godt skjer i Hønefoss. Jeg har sikkert sagt det selv også.

«Dette er så bra at det burde vært i Oslo.»

Jeg tror egentlig det er ment som skryt.

Vi mener at artisten eller forestillingen er så god at den fortjener et større publikum og mer oppmerksomhet.

Men jeg har begynt å tenke litt på hva vi egentlig sier.

Hvorfor skulle det store og gode nødvendigvis vært et annet sted?

Er det en gammel feilkobling hos oss, at det virkelig gode først blir stort når det havner i Oslo?

Musikalen Edvard trenger ikke Oslo for å være stor.

Noen har tenkt stort her, og de har våget å satse her. Nå opplever vi resultatet her hos oss.

Kanskje skal vi snu det hele rundt.

Kanskje folk fra Oslo heller burde komme til Hønefoss for å oppleve noe virkelig bra.

Akkurat nå er det vi som har denne muligheten.

Skal vi beholde den, må vi bruke den.